Historien om det organiserte utenforskapet

Utenforskapet mange unge opplever i dag, skyldes en organisert ansvarsfraskrivelse fra foreldre, organisasjoner og ikke minst moskeer.

30veni600.1

I arbeidet med barn og unge med muslimsk og særlig pakistansk bakgrunn i over 20 år, som frivillig og som leder for et aktivitetssenter er det noen observasjoner jeg ønsker å dele.

De fleste muslimske/pakistanske barn er godt fungerende i samfunnet, jeg skal holde dem utenfor for denne gang.

Samtidig er det altfor mange som ikke er en del av storsamfunnet. De har ikke fullført utdannelse, de har ikke blitt hekta på sunne aktiviteter som gir mestring, bekreftelse, selvfølelse og tilhørighet. Man har enten kommet i et vakuum eller inn i negative miljøer.

Ser vi tilbake noen år så vet vi at organiserte gjenger har operert bredt og lokket mange til seg. Vi vet også at noen av disse gangsterne har skiftet drakt og blitt «muslimske gangstere». De prøver i dag å definere islam og muslimer, for folk som ikke vet bedre. Samtidig er de flinke til å rekruttere de som er utenfor storsamfunnet. Flinke til å appellere til de «mislykkede», for de snakker et språk foreldregenerasjonen og moskeene ikke klarer.

Det er også mange som er godt fungerende uten å være en del av storsamfunnet. Det vil si at de har utdannelse, jobb sosiale nettverk og lignende. Men de deltar svært lite i samfunnet på den måten at de ikke har norske venner eller deltar ikke i sosiale sammenhenger på jobb, med kollegaer. De bruker ikke norsk natur, har ikke fritidsaktiviteter utenom familien eller folk med samme etnisk bakgrunn.

Hva utenforskap innebærer

Det er mange ting som fører til utenforskap. Jeg skal fokusere på vår rolle som muslimer og pakistanere: hva er det vi kan bli flinkere til? Hva kan vi gjøre annerledes for å hindre utenforskap?

At etniske nordmenn har en mindre «hellig» eller en «dårligere» seksualmoral som unnskyldning for at de unge ikke skal bli norske er en alvorlig avsporing i kommunikasjon med unge pakistanere. Den pakistanske seksualmoralen kjenner vi, vi som jobber i hjelpetjenester svært godt: Seksuell vold i nære relasjoner, ungdommer som predikerer et middelaldersk kvinnesyn; en jente med en guttevenn er en hore.

Vi er raskt ute med moralsk pekefinger mot personer som Shabana Rehman og andre som er blitt «for norske». Vi kritiserer institusjoner som stiller krav til oss, men har ikke problemer med å sende barna våre til en moské hvor knivstikking, maktkamp og organisert kriminalitet foregår.

Unge gutter og jenter som møter hverandre og forelskelser seg ved første blikk, drømmer om å gifte seg og leve lykkelige resten av livet, akkurat som i Bollywood. Når de blir bedre kjent viser det seg at relasjonen kan bli vanskelig. Ofte angrer jenta, fordi gutten eller familien dropper henne. Eller at jenta faller for familiepress.

Klarer vi ikke å kommunisere om dette? Har vi virkelig ingen å snakke med, innen vår kultur/ religion, som kan fortelle at det er de samme verdiene som gjelder innenfor og utenfor vår kulturkrets?

Etter 45 år i Norge så er det fremdeles noen som tenker at veien til suksess går gjennom å sende barna til Pakistan for en stund, slik at de kommer tilbake som skikkelige muslimer og med gode verdier basert på kjennskap til sin kultur og religion. For flertallet har det dessverre vist seg å styrke utenforskapet.

Har vi en plattform hvor vi kan diskutere/evaluere erfaringer ved å sende barna til Pakistan? Eller gjør vi det med bakgrunn i utdaterte forestillinger om både det pakistanske og det norske samfunnet?

Moskeene og velferdsorganisasjonene

Jeg har vært heldig og fått lest moskeenes og organisasjonenes formål i søknader om offentlig støtte. Videre har jeg hatt gleden av å besøke dem og være tilstede på deres arrangementer. Felles for dem er at de institusjonene har som formål å integrere oss bedre i samfunnet som muslimer, samtidig som de skal hjelpe oss å ta vare på vår religion og kultur.

Det er tydelig at de ikke har kompetanse eller begrep om hva de snakker om. Der storsamfunnet bruker flere år på å skolere mennesker innen disse formål, har moskeene ingen tradisjon for formell kompetanse innen pedagogikk eller sosialt arbeid.

Noen ungdommer føler at disse organisasjonene ivaretar fraksjoner av et identitetsbehov. Men svært mange er også kritiske til at de ikke er mer samfunnsorienterte og inkluderende i forhold til at det vokser opp generasjoner av norske muslimer. Disse har behov for at det er den samme verdiplattform innenfor og utenfor disse organisasjonene. Organisasjonene/moskeene har vært preget av ideologi- uenigheter, maktkamp og utestengelse av de unge reformatorene.

Når man som ung muslim går inn i moskeen og blir satt til resitasjon og pugging fordi da «lærer» man Koranen, så skjønner unge mennesker at det er feil. Fordi unge i dag har hatt internett hele livet og kan med få tastetrykk hente inn kunnskap fra ulike kanaler om nesten alt i verden. Deres skolelærere lærer dem å innhente kunnskap og være kritiske til kunnskap, og være med på å utvikle ny kunnskap.

Islam Nets guruer har på Youtube innført begrep som «imam Youtube og sheikh Google» For å latterliggjøre kunnskapsinnhenting fra kilder utenom de «lærde».

Når snakket imamen om pubertet, sex, deltakelse i idrett, venner, ensomhet, skolemestring, mobbing, depresjoner og lignende? Hvorfor skal ikke våre egne kunne snakke om det skolen snakker om?

I moskeen møter de en pedagogikk og kommunikasjon som har forandret seg lite de siste par hundre år. Koranen oppfordrer til å innhente kunnskap, selv om det innebærer mye jobbing. Våre unge mennesker blir møtt av en kommunikasjon og tankegods som står langt unna det storsamfunnet deler.

Innvandrerorganisasjonenes rolle

Jeg har deltatt ved ulike arrangementer som velferdsorganisasjonene har arrangert siden jeg var liten. Enten det var feiring av nasjonaldag eller andre kulturelle/religiøse begivenheter.

Alltid var det andre regler her på disse arrangementene enn i verden utenfor.

Ingen spesiell tilrettelegging for barn, men masse irrelevante slagord og taler, som ikke ga meg noe som helst. Kun en følelse av å være med på noe jeg ikke skjønner noe av. Dessverre er historien fra ungdommer i dag den samme. Organisasjonene som kaller seg for velferdsorganisasjoner, sier de gjør mye for samfunnet og sine egne, men de preges av mange av de samme konfliktene og inkompetansen de religiøse organisasjonene sliter med.

Løsningen på disse svært sammensatte utfordringene vil være sammensatte. Men felles er at det handler om å bryte sine egne komfortsoner og faktisk delta i og forstå mekanismene i storsamfunnet og realitetene ungdommene er utfordret på.

Vi må reflektere over konsekvenser av våre egne praksiser. Hvordan kan vi kommunisere bedre om vår egen religion og kultur, uten å være utenfor storsamfunnet? Hvordan kan våre institusjoner styrke våre unges samfunnsdeltakelse og skape en inkluderende terminologi?

For det første må vi slutte å stigmatisere storsamfunnet. Ofte hører jeg at oppegående pakistanere bosatt i Norge, bruker negative begrep om storsamfunnet for å forsvare sin identitet. Dette har ingen annen hensikt enn å fremmedgjøre de unge. Det er ikke farlig å bli norsk! Jo før vi innser desto bedre vil vi ha det med oss selv.

Barn med pakistansk-muslimsk bakgrunn som blir født i Norge er norske, de vil vokse opp og dø her. Da er det svært viktig at de er innenfor samfunnet på alle mulige måter. Det vil si at de deltar og er interaktive med storsamfunnet både fysisk og verdimessig. De skal føle seg nyttige og ønsket. De må være med på å skape verdier og normer samtidig som de adopterer det felleskapet har å by på.

Ikhlaque Chan har PhD Science fra Sorbonne University og har jobbet med unge mennesker og innvandrere i Bærum i over 20 år.

6 thoughts on “Historien om det organiserte utenforskapet

  1. Cassanders

    Det er positivt å se at det finnes slik kritisk selvrefleksjon også blant muslimer -de være seg sekulært-/kulturelle- eller liberale. Chan peker på forskjellige former for, og mekanismer for dels “ufrivillig”, men i mange tilfeller VALGT utenforskap. Jeg har i noen sammenhenger tidligere pekt på nettopp religion som en av viktigste mekanismene som jeg mener fungerer som en forsterkende ekskluderende gravitasjonskraft: Det er nettopp i den manglende opplevelsen av mestring og gjennom dette: manglende SELVRESPEKT som religiøse narrativer og ditto fellesskap kan profittere. Religion kan nemlig tilby en “enkel” vei til både selvrespekt og et fellesskap hvor denne selvrespekten kan speiles. Man kan nemlig bli FROM. Fromhet fungerer både til innvortes og utvortes bruk, og kan “oppnås” helt uavhengig av teoretiske prestasjoner eller anerkjennelse fra storsamfunnet.
    Cassanders
    In Cod we trust

    Reply
    1. kjell madsen

      Vel moett, Cassanders! Det er overraskende og storartet aa treffe deg her, som en av de hittil altfor faa kommentatorer hos Minareten. Det blir nok flere. Overraskende – en dum fordom. Jeg burde jo visst at din interesse for religon er minst like stor som min, selv om din avvisning er mye klarere. Du ser FROMHET som religionenes skummelt effektive tilbud til frivillig eller ufrivillig utenforstaaende i et samfunn. Jeg tror du er inne paa noe vesentlig der. Her kommer et utfyllende poeng til overveielse. Hvem er kjent bl.a. for et voldsomt, for ham selv livsfarlig angrep paa fromheten? Hvem refset de fromme sterkere enn hans disipler, da og senere? Du vet det, det var Jesus, en profet i Islam. Hans angrep paa fariseerne var saa kompromissloes at enkelte joeder har stilt et godt spoermaal: Hvordan kan man opptre slik mot denne fromme sekt og samtidig preke at man skal elske sine fiender? Jeg vil ikke paata meg aa svare.
      I BhagavadGita har Krishna et friskt angrep paa presteskapets kullsviertro paa ritualer. Her aner man et av religionenes paradokser: I sentrum for stive, konservative trossamfunn staar en revolusjonaer, kompromissloes skikkelse – med uttalelser som i ettertid, aartusener senere! blir nyttige for aggressive fanatikere med en annen agenda. Eller ikke en annen? Et annet spoermaal, hvordan kan religionene foregripe mye av det som sies mot dem? Et formelt svar: de er ikke endimensjonale.
      I kristen tradisjon blir angrepet paa fariseerne tolket som et angrep paa utvendighet. Det gjelder aa vaere innvendig from, alt annet uvesentlig. Og nye sekter bygger opp nye koder basert paa det, ny utvendighet oppstaar, nye opproer. Tilsvarende- tror jeg nok – finnes i islam. Dette kaster et visst lys over homo sapiens som et aandelig vesen, slik jeg ser det.

      Reply
      1. Cassanders

        Min interesse for religion går nok i bølger. Etter mitt eget personlige oppgjør med nokså mainstream kristendom (jeg skrev særoppgave om helvete på gymnaset, etter det gikk det i grunnen bare en vei :-)) har det etter hvert blitt mer “live and let live”. Jeg har jo en jobb som naturviter å skjøtte. Det dukker likevel opp episoder eller situasjoner hvor religioner oppfattes som invaderende (for oss andre). Og kanskje ikke overraskende, en del varianter av islam gjør seg i høyeste grad fortjent til karakteristikken.
        Men for øvrig, Jesus’ kritikk av fariseerne er vel kjent. “Eksternt” kan den også leses som en (riktignok uhistorisk) “dokumentasjon” på de spenninger som eksisterte i den “sen-jødedoms”-tradisjonen skikkelsen Jesus opererte i. Men “internt” mener jeg likevel at den bare “rammer halvparten” av det sosiale relasjonsfeltet jeg forsøkte å beskrive: “Display-fromhet” som speiles mot resten av inngruppen. Jeg oppfatter ikke evangeliene dithen at de er motstandere av den “solipsistiske” private fromhet, tvert i mot.
        Cassanders

        Reply
      2. Cassanders

        …Og nye sekter bygger opp nye koder basert paa det, ny utvendighet oppstaar, nye opproer. Tilsvarende- tror jeg nok – finnes i islam. Dette kaster et visst lys over homo sapiens som et aandelig vesen, slik jeg ser det.

        Jeg har en mistanke om at jeg kan ha diskutert “åndelighet” med deg før. Kanskje vi touchet innom kartesianisme? . Vel jeg vil gjette på at du ikke er kartesianer, men bruker åndelighet som et slags begrep for en type tankemessige disposisjoner : Hvis du mener denne åndeligheten er påført oss eksternt av noe guddommelig? er vi nok et godt stykke fra hverandre. Men den globale fordelingen av slike fenomener (i sine uttallige avskygniner/religioner ) indikerer at denne “disposisjonen” ser ut til å være noe nær “hard-wired”.. Det vil sannsynligvis ikke være langt fra det Pinker m.fl. vil karakterisere som “instinkter”. Det siste har jeg ingen problemer med, men vil jo håpe at vi en gang kan komme dit at folk utvikler noen mindre ondartede varianter av slagsen.

        Cassanders

        Reply
  2. Usman Asif

    Ønsket bare å si velkommen til dere begge til vårt kommentarfelt. Betyr mye at folk bruker tid på å lese og diskutere våre skribenters meninger.

    Reply
  3. Toove

    Det folk tror om innfødte er ofte veldig overdrevet. F eks min nabo som mente det var en sjeldenhet å møte foreldre som fortsatt var gift (mine foreldre på over søtti). Selv blant den generasjonen som skiller seg ofte er vel fortsatt flertallet gift ennå? Såvidt?

    Det er ikke nødvendig å legge bort noen muslimskhet eller å “bli norsk”. Alle har jo venner som er uenige med dem? Det går bra!
    Dersom flere innvandrere bidrar litt mer i nærmiljøet og faktisk bor her og ikke der ville mye vært tjent.
    Og hvis de som er aktivister ikke bare jobbe for “sine egne” men for alle som bor i nærheten. Så langt kjenner jeg kun til Aslam Ahsan som har gjort noe for de innfødte, mens jeg kjenner til en mengde innfødte som har stilt opp for innvandrere, som fotballmamma, leksehjelp for naboungene, eller politisk.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *