Konspirasjoner i bagasjen

For noen uker siden på et besøk, på selveste Id, var jeg vitne til en diskusjon som jeg fant ganske så urovekkende. Moren snakket om hvordan USA 11. september 2001 brakte ned tvillingtårnene selv, og om hvordan de brukte det som en unnskyldning for å starte krig mot den muslimske verden. Det jeg fant mest urovekkende var ikke at hun var helt overbevist om dette, men at hennes sønn på 12 år satt og hørte på alt.

10723134_10152334695152553_281075708_n

Konspirasjonsteorier er populære fordi de gir enkle forklaringer på noe komplisert, samtidig som det tekker skepsisen og mistilliten noen har til myndigheter, organisasjoner, andre trosgrupper og folkeslag. Teoriene er ofte et sammensurium av ulike selektive hendelser, uttalelser og funn som blandes sammen for å gi en forklaring på noe som kan virke uforståelig. De kan plukkes opp fra hvor som helst. Moren legitimerte det blant annet med amerikanske og vestlige kilder og henviste blant annet til dokumentarfilmen Zeitgeist. Da jeg nevnte at Zeitgeist hadde en grunnleggende skepsis mot religion og oppfatter det som et politisk redskap for å styre befolkninger, så var bare svaret «å ja». Men det endret ikke på forståelsen hennes ettersom hun hadde et hav andre kilder å henvise til. Noe av utfordringen med konspirasjonsteorier er nettopp det at de blir brukt til å legitimere en allerede bestemt virkelighetsforståelse.

Something, something in the air

Jeg kan huske da jeg var mindre diskusjoner som ofte innebar en skepsis blant familievenner. Typiske eksempler var at spesifikke personer ikke trengte å vite hvor man skulle reise, at de unnlot å ta kontakt i en viss sammenheng med vilje, eller at de hadde et ondt motiv med noe de sa eller gjorde. Dette kunne gjerne resultere i ytterligere baksnakking og gnisninger mellom personer og familier. Ofte med forskjellige virkelighetsforståelser om hva som egentlig var problemet. Da jeg en gang spurte en «uncle» om hvorfor hans familie ikke hadde hatt kontakt med en annen familie på lenge, så han ned i bakken med en alvorlig mine og svarte: «There is something, something in the air».

For noen år tilbake på et møte om minoriteter og media, var det en diskusjon om hvor lite innvandrere slapp til i mediene, spesielt den første generasjonen. Det var ikke terskelen for å slippe til, eller å prøve seg på flere forskjellige medier som var problemet. Krydderet lå i at flere mente at grunnen til at de ikke fikk slippe til var fordi mediene fryktet det de hadde å si. For hvis de slapp til ville det bidra til en helt ny virkelighetsforståelse.

Endringer

I en sammenvevd verden som endrer seg konstant, endrer også definisjonen av fellesskapet og «oss» seg over tid. Fokuset på muslimer og trusselen fra ekstremister med islamsk fortegn ble etterfulgt av krigføring i muslimske land. Det hadde selvfølgelig eksistert et fellesskap basert på religionen tidligere, noen vil si helt fra religionens spede begynnelse. Likevel vil jeg mene at det ble en slags ny oppvåkning som fant sted blant muslimer etter 11. september og krigen mot terror.

Tilhørighet til kaster, regioner og foreldrenes hjemland ble litt svekket til fordel for en større tilhørighet til islam som inkluderte ulike mennesker som møtte på lignende utfordringer. I dette fellesskapet oppfatter man gjerne å bli mistenkt og satt i lag med ekstremister. Samtidig ser man at mennesker i land som deler denne identiteten bli bombet og ydmyket.

Naturlig nok kan man lure på hvorfor. Er det for å bekjempe ekstremister? For oljeressurser? For å kjempe mot islam? Åpenbart er det «something, something in the air».

Nye briller

I takt med spørsmålene starter også søken. Og det er et mylder av tilgjengelig informasjon: religiøse tekster, historier og alternative forklaringer. Muligens kan en arvet bagasje gjøre at man blir mer tilbøyelig overfor konspirasjonsteorier hvor ideen er at «de» er ute etter «oss».

Er man først tilbøyelig for denne forklaringen kan dette bli bekreftet av lærde som Anwar al-Awlaki og Imran Hosein som kobler samtidshendelser med dommedagsprofetier i islamske sekundærkilder, eller serier som «The Arrivals» som gjennom et sammensurium av kilder «beviser» at endetiden er nær. Med en slik virkelighetsforståelse vil man selv være opplyst om det åpenbare, mens alle andre er halvsovende idioter. Selv om ikke alle disse kildene direkte oppfordrer til vold, lar de døren stå åpen, og leseren kan ta den retningen vedkommende selv ønsker.

Disse kildene kan virke som en moderne fortolkningsramme, hvor man tar med seg denne forståelsen når religiøse tekster leses og skal forstås. Det ironiske med dette er at «The Arrivals» som er laget av noen sjiamuslimer kan inspirere både ekstreme sunni- og sjiamuslimer, som i ytterste konsekvens kan ende opp i kamp mot hverandre.

Trusselen

Reaksjoner på raske samfunnsendringer har også fått tradisjonelle nasjonale og populistiske bevegelser til å endre sine fortolkningsrammer. De tidligere ideene om nasjonal-etnisitet og en generell skepsis mot innvandrere, har endret seg til en multietnisk nasjonalidentitet, hvor trusselen først og fremst er fremmedelementet «islam». Frafallet av tradisjonell tro – kristendommen – og fremmedfølelsen i eget land tilfalles inntoget av denne «fremmede og militante religionen» som ønsker å endre måten man lever på. Beviset på at «something, something is in the air» plukkes selektivt ut fra ulike uttalelser fra imamer, statsledere og den menige muslim, til politikere, avisklipp og annet de kommer forbi. Gjennom disse kildene har de sett «lyset» og det er de andre halvsovende idiotene som er blant «oss» som blir ført bak lyset av politikerne: disse dumsnille, naive makthaverne som holder døren åpen for muslimene og stikker hodet sitt i sanden når man peker på de «åpenbare utfordringene».

Fortsettelsen

12-åringen som sitter og hører på utfallene til moren ender nødvendigvis ikke opp som en ekstrem person. Men muligens vil det føre til at han har en mer naturlig tilbøyelighet mot å tro på lignende konspirasjonsteorier i fremtiden, på samme måte som et barn som vokser opp med ideen om at muslimer utgjør «de andre» vil være tilbøyelig for å tro på dette også i senere alder.

I en verden med stadig skiftende omstendigheter er det enkelt å ty til enkle forklaringer og skylde på andre. Selv om det for enkelte kan være betryggende, vil det nødvendigvis ikke være det for generasjonene som kommer etter.

Arshad M. Ali er skribent

1 thought on “Konspirasjoner i bagasjen

  1. Pingback: » Blottlegger ubehagelige innsikter

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *