Å ikke kunne faste

Å ikke kunne faste betyr ikke at man ikke vil faste, eller at man ikke kan gjøre noe ut av Ramadan.

Helt siden jeg begynte å faste for godt over 20 år siden, så har jeg følt at det å være muslim i Ramadan, er som å være med i en hemmelig klubb. “De andre” der ute vet ikke at vi faster, som regel, bortsett fra når faste skaper medieoppslag da selvsagt. Det er liksom “vi muslimer” som faster, og ingen andre har noe med det å gjøre.

CH5Z5S4XAAAgSWi

En hemmelig klubb bare for de innvidde. For oss muslimer. Jeg kunne sikkert gått over Torgalmenningen og drukket en kartong juice midt på dagen, eller sittet på Waynes og tatt meg en kaffe, uten at så veldig mange hadde reagert. Bortsett fra de andre innvidde. De andre muslimene. Selv som gravid fikk jeg meg ikke til å spise i offentligheten, med mindre det ikke var helt prekært. Hjemme spiste jeg foran min fastende ektefelle, men han brydde seg jo ikke, det gikk helt fint.

I år er jeg blitt en av de som ikke faster. Som ikke kan faste. Jeg har en defekt i nyrene, og 20+ timer uten drikke, blir litt for tøft for nyrene mine.Jeg klarte meg helt fint fram til for 3-4 år siden, og i fjor fastet jeg ikke hele Ramadan. I år orket jeg ikke tenke over det en gang, men det er sårt. Det er en tung avgjørelse, men helsen må noen ganger komme først.

Jeg har endelig fått hjelp med forebyggende tabletter, og de må tas to ganger i døgnet.Jeg burde være veldig fornøyd, men inni meg er det en tomhetsfølelse uten like. Jeg savner Ramadan. Jeg savner å være en del av den hemmelige klubben, og jeg savner å føle at jeg virkelig fortjener å feire Id. Følelsen blir ekstra forsterket av at min mann heller ikke kan faste i år, på grunn av nødvendige medisiner som heller ikke kan slurves med.

Det er mye man kan gjøre selv om man ikke faster, det er ikke det, men det gir ikke den samme tilfredsstillelsen. Man kan be, ekstra mye. Man kan lese bøker, lese Koran, få litt spirituelt innputt. Sette av tid til å høre foredrag, snakke med andre. Jeg lager jo mat til mennesker som faster, jeg forsøker å dele litt med naboer, være ekstra oppmerksom på hva som gir meg mer ajr (belønning i etterlivet), fordi jeg vil så gjerne være med, selv om jeg ikke er helt med. Jeg elsker å være med på iftar (fastebrudd) i moskeen eller hjemme hos noen, men i år spiser de jo rundt rundt klokken elleve på kvelden.

En annen ting man kan gjøre, er å kvitte seg med dårlige vaner, starte litt på nytt, og bli enda bedre. Bli flinkere til å stå opp til Fajr (bønn ved daggry), begynne å bruke hijab, slutte å høre på musikk, egne seg mer til å ta inn religiøs kunnskap, slutte å røyke for de som gjør det. Ramadan er en glimrende anledning til å snu livet rundt og få en ny start, en ny sjanse. Jeg forsøker å kutte ut sukker og søtt, har gått dårlig hittil, men det er alltid en ny dag!

Noe som gir det hele en ekstra ensomhetsfølelse er at jeg er konvertitt, og har ingen muslimsk familie her i byen, ikke svigerforeldre en gang, fordi jeg er gift med en konvertitt i tillegg. Derfor er det ekstra sårt når så mange legger ut bilder fra flotte middager med stor familie, når mange ikke vet hvilke invitasjoner de skal si ja takk til, fordi de er invitert til onkel Ahmed og kusine Fatima annenhver kveld, mens vi sitter nå her hjemme og forsøker å gjøre det beste utav det.

For å bli enda mer negativ, og pense inn på noe jeg nevnte tidligere, så er Id en høytid vi konvertitter gjerne frykter litt. Jo, vi er glade for at vi endelig skal få feire noe, erstatte julen og forsøke gi barna våre den følelsen av høytid som vi hadde i julen da vi var små.

Men. Når årstidene endrer seg, og man en gang feirer Id i mørketiden, er den en annen gang midt på sommeren, og man får ikke den rette følelsen. Ikke før man står i idrettshallen der Eid-bønnen er, og leter etter barna med blikket rundt i hallen, sammen med mange andre mødre i samme ærende. Da er det Id! Men den følelsen forsvinner fort når man kommer hjem til et hus som kanskje ikke engang er pyntet, fordi man har gitt litt opp. Man har ingen å dele dette med, når man bor langt unna familien i Nord-Norge. Bestefar sender penger til ungene til ekstra godteri til Id, det er greit, men helt det samme som julen i min barndom blir det ikke. Kaker har vi, god mat, finklærne på og ekstra kos, men Id? Fest? Skal jeg fortelle dere når mine unger sier det er Id?

Det er den dagen vi samles, kanskje dagen etter Id, første lørdagen etter, eller noe lignende, hjemme hos en av oss, vi lager middag, masse kaker, kjøper godterier og har fest. Alle damer som kommer, har med gaver til alle barna som kommer, om man kan, hvis ikke har man med litt godteri eller en kake, det gjør man som man vil. Dette er Id for mine barn. Når jeg spør barna mine om hvordan de følte det var å feire Id, så nevner de disse festene, med alle “tantene” som de har i livet sitt.

Det er ensomt ikke å faste. Det kan være ensomt å være konvertitt i Ramadan. Å kombinere de to, er enda verre. Men det trenger ikke være det. Man må selv gå ut, finne nettverk, invitere seg selv, ikke noe kommer av seg selv. Det hadde vært fint å være i et muslimsk land i Ramadan, men alle kan ikke det. Noen må jo være igjen og krangle om når vi ser månen, hvilke tider vi skal faste etter, når blir det Id og alt det andre vi ellers krangler om her i landet.

Sølva Nabila Saxelin er en samfunnsengasjert håndballmamma og kone, leder av kvinnestyret i Bergen Moske og skriver på bloggen ramadan i Bergen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *