En annen side av Ramadan

En måned fylt med glede og vennlighet

Ramadan er den helligste måneden i den islamske troen. Det er for mange muslimer en tid fylt med faste, bønn og heftige familiemåltider. Det er en måned fylt med glede, vennlighet og iblant dårlig ånde.

Noen muslimer liker å spøke med hverandre om at under Ramadan blir en del muslimer “Ramadan-muslimer”. Det vil si man prøver å være mer praktiserende muslim denne måneden sammenlignet med resten av året.

I dette innlegget kommer jeg til å fokusere på en annen side av Ramadan. Jeg skal kort prøve å belyse en utfordring som ikke er så åpenbar for mange av oss muslimer. Det å være frafalt under Ramadan.

For noen mennesker er Ramadan en periode med tvang og hykleri. Det er en tid hvor de får bekreftet at (den reelle) religionsfriheten er dyr. Det kan koste individet i form av sosial og familiær utstøtelse. Rett og slett et sosialt selvmord.

Et annet aspekt er også frivilligheten i det å kunne faste i det hele tatt. Land som Norge kan ikke tvinge andre til å utføre noe som anses en religiøs forpliktelse. Men i land som for eksempel Pakistan er det kriminelt å spise ute, på dagtid, under Ramadanmåned. En kan fundere over hvor mye genuin overbevisning det ligger i tvang.

Dette er dypt problematisk. Det er ikke bare det at det er straffbart i noen muslimske majoritetssamfunn som er problematisk. Men også at det kan føre til sosial og familiær utstøtelse i det som man hevder er frie samfunn i Vesten.

På nettstedet Reddit får vi et lite innblikk i tvangen som blir nevnt i åpningsinnlegget til månedens tema. I Ramadan-tråden hos forumet Reddit ExMuslims kan vi lese om frafaltes personlige erfaringer med fastemåneden. Noen av disse frafalte lever i Vesten, mens andre lever i muslimske majoritetssamfunn. Mange av dem har fortsatt kontakt med andre muslimer (familie og venner). Mens noen ikke har en slik kontakt lengre på grunn av ulike årsaker.

Ateisten jokermania19 skriver at han/hun gjemmer snacks rundt om i huset under Ramadan: “this is my first ramadhan being an atheist.well, last year i didn’t fast because i started questioning my faith, but still identified as muslim, and fast for 10-13 days, only on fri-sun. and i was at my college dorm, so i don’t have anybody watching over me.unfortunately, this year is my first year as a full fledged atheist, but i just graduate and staying at home, so i have to act like i’m fasting. but i hid snacks and water here and there though :) ”

Andre deltakere i tråden er på sin side veldig opptatt av at fastemåneden kan ødelegge deres treningsprogram og kosthold. Anhuerto skriver: “Well for me, Ramadan is the month i start worrying about my body, i mean i have worked my ass off all year to get in a good shape, and i have to maintain my muscle mass eating canned food and energy bars plus i can’t even drink water in the gym,have to go to the bathroom to be able to drink water, it really sucks :( ”

For enkelte vil dette høres trivielt ut ved første øyekast. Altså hvorfor ikke bare si at man ikke ønsker å faste? Eller at man ikke lengre tror? Dette er enklere sagt enn gjort. For å delvis forstå dette her må vi kort gå inn på synet på frafall i islam. Nærmere bestemt en tolkningstradisjon som åpner opp for at frafall er straffbart. De som støtter en slik tolkning bruker enkelte utdrag fra Hadith-skriftene til å rettferdiggjøre sitt standpunkt. På den måten prøver de å skaffe seg teologisk legitimitet.

Implikasjonene for det enkelte individet er alvorlige. Det gjelder særlig i muslimske majoritetssamfunn. Det er flere saker som har de siste årene fått et internasjonalt søkelys. Da er det snakk om mennesker som blir straffet for blasfemi og/eller frafall. Lover mot frafall og blasfemi er ikke bare i strid med menneskerettighetene, men er også aktivt med på å gjøre livet til en minoritet utålelig og vanskelig. Man oppmuntrer også mennesker til å leve et falskt liv. Hvor de ikke er åpne overfor seg selv og andre om deres tro og tvil.

ramadanbilde

Lite forsket på

Men er det frykten for voldelige represalier som gjør at frafalte i Vesten (f.eks. de på Reddit) skjuler deres livssyn? Ikke nødvendigvis. Det er som tidligere nevnt mer snakk om en reell frykt for å bli utstøtt. I mange tilfeller er debatter om islam og frafall basert på det frafalte opplever i muslimske majoritetssamfunn. Den britiske kriminologen Simon Cottee er den eneste i Vesten som per dags dato har forsket på frafaltes livssituasjon i en rekke vestlige land. Han intervjuet 35 personer som lever i Storbritannia, Canada og USA. I dette studiet som ble nylig utgitt som bok med tittelen The Apostates forklarer Cottee de utfordringene som frafalte møter på i deres hverdag. Det gjelder særlig de som er unge og som fortsatt enten bor hjemme eller har mye kontakt med sin muslimske familie, muslimske vennekrets og muslimske miljø.

I Cottees studie kommer det også fram at det kan være vanskeligere for jenter og kvinner som har frafalt. Mange skjuler sitt frafall. En del viser utenpå vanlig muslimsk praksis. De dekker seg til, går på koranskole, ber de fem daglige bønn, faster under Ramadan m.m. Det kommer også fram at det er til og med de færreste av de som er økonomisk selvstendige og ikke hjemmeboende som er åpen om sitt frafall. Cottee skriver at for mange frafalte i Vesten er frafall en personlig og sosial utfordring. Altså det er ikke snakk om en juridisk utfordring. De må ikke forholde seg til lover mot blasfemi og apostasi som frafalte i muslimske majoritetssamfunn må.

Spørsmålet er hvordan man skal motarbeide hykleri? Jo, ved å praktisere i virkeligheten, utsagnet som en del muslimer farer rundt med (…) det er ingen tvang i religionen”. Som muslimer tror vi at mennesker har en gudgitt fri vilje. “Ramadan-tvangen” som ikke bare eksisterer i muslimske majoritetsland, men også til og med blant frafalte i vestlige samfunn oppmuntrer direkte til hykleri. Hvorfor er den reelle religionsfriheten til individet så fraværende?

Statsviteren Kamil Azhar skrev om dette i fjor i Klassekampen: “Summen blir uansett for mange liv i løgn og hykleri, uten å være tro med seg selv, sin familie og det samfunnet man er en del av. Det hemmer den gode debatten som blir basert på falske premisser når det så innlysende er mange som ser seg nødt til å seile under falskt flagg. Kanskje vet man ikke heller akkurat hvor man står, fordi det er krevende å være åpen og ærlig med seg selv når man også kjenner på frykt, ikke minst for Gud man er lært opp til å tro på. Og ja – slik har jeg det selv.”

An-Na`im om religionsfriheten

Dette er er enkelt å forholde seg til. Hvis man er av den formening at islam er en verdensreligion vil man forkaste den tolkningstradisjonen som ikke bare åpner opp for forfølgelse av frafalte, men til og med gir dødsstraff for det i land som Saudi Arabia og Iran. Eller i dette tilfelle oppmuntrer til sosial utstøtelse og hykleri.

En av de toneangivende muslimene som forkaster denne tolkningstradisjonen (og mentaliteten som fører til utstøtelse av individer) er den amerikanske jusprofessoren og muslimen Abdullahi Ahmed An-Na`im. I essaysamling Islam and Human rights er han klar på viktigheten av religionsfriheten.

An-Naim er ikke alene om å ha dette synspunktet. Mange muslimer, både lekfolk, men også særlig akademikere og teologer deler hans synspunkt. Noen av disse muslimene kritiske syn på denne tolkningstradisjonen kommer fram i denne listen her.

De av oss som er muslimer ønsker både for oss selv og våre nærmeste at vi følger islamske påbud og forbud. Men viktigst av alt: at vi alle skal tro på den islamske troen. Men dette handler i bunn og grunn om individets religionsfrihet. Den vanskeligste perioden for mange av disse menneskene er det som er den viktigste og mest gledelige religiøse høytiden for mange av oss muslimer.

Mohamed Abdi                                                                                                                              Masterstudent og skribent for Minareten

1 thought on “En annen side av Ramadan

  1. Cassanders

    Jeg pleier å kalle den kristne “dåpsbekreftelsen” (confirmare/konfirmasjonen) for “konformasjonen”. :-) Som trådstarter her diskuterer (noen av de sosiale kontrollmekanismene i felles riter) ligger det atskillig press for sosial markering av gruppeidentitet i slike anledninger. Og målet er nettopp å speile og få bekrefte sin og andres inkludering i fellesskapet gjennom fremvisning av ritualiserte handlinger. -og som han også drøfter, finnes det sanksjoner mot avvik fra1 fellesskapsniqormene.
    Cassanders
    In Cod we trust

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *