Når tiden flyr

Så var den her i igjen i år. Ramadan. Hvert år sier vi; ”nei, nå gikk det fort”. For det er noe rart med denne måneden. Den virker så evig lang når du begynner. Ingen mat og ingen drikke, fra soloppgang til solnedgang. Folk ser rart på deg, og fatter ikke hvordan du skal klare deg uten væske og mat i så mange timer. Innerst inne må du innrømme at du sitter med den samme tanken selv.

11297883_10155618474250062_1264772974_n

Vi har tro på troen vår. Vi vet at vi ikke blir utsatt for noe farlig. Når helsen ellers er i god behold så klart. For er ikke helsen i god behold, så skal du ikke faste. Gravide og ammende skal slippe å faste. Slik at det lille barnet moren har ansvaret for, skal få lov til å vokse seg stor og sterk. Så klart er det vanskelig. Ingen skal nekte for det. Å faste i 20 timer er ikke lett. Man blir sliten. Men det er meningen. Du skal kjenne det i magen. En av hensiktene med Ramadan er jo akkurat det. Du skal kjenne på sultfølelsen. Du skal bli minnet på at ikke alle er like heldig som deg. Det finnes noen der ute som ikke har mat på bordet når sola har gått ned. Det er et fint budskap i en ellers så travel hverdag.

Stemningen og duftene er også med på å gjøre at vi glemmer at disse dagene vil vare så lenge. Ting forberedes uker i forveien. Vi baker og vi steker.  Vi besøker hverandre, lager kaker sammen. Noen forbereder med mor, andre familiemedlemmer, venner. Ramadankalendere for barn har den siste tiden blitt veldig populært. Selv fikk jeg min første Ramadankalender for over 20 år siden, og husker fremdeles hvor stas det var. Å kunne våkne opp til en ny pakke hver dag.

Ramadan er spesiell og hellig. Den er muslimenes helligste måned. Men den er også hellig på andre måter. Jeg tror spesielt for mødre, så er det en tid de setter stor pris på. For i Ramadan er hele familien samlet. Det er den måneden i året dere spiser mat sammen, samles til samme tid hver dag. Dagene fylles ellers av jobb, møter, treninger og man rekker kanskje ikke å være hjemme til fem, og alle rundt middagsbordet samtidig. Men i Ramadan sitter de der, alle sammen. På en gang. De spiser sammen, snakker sammen, ler sammen. Oppdaterer hverandre på dagens hendelser. For en fantastisk velsignelse.

Dag 1. Eller første natt. For den har du forberedt. Du har saumfart nettet etter artikler med sunne og gode matvarer som skal holde deg mett utover dagen. Pass på ikke å spise noe salt, det kan gjøre deg tørst. Ikke spis middagen fra i går. Den kan gjøre deg tung. Du finner frem dadler, nøtter, havregrøt, grove brødskiver, godt pålegg. Du er i gang. Sånn skal det være fremover. Dette er en ny start. En liten detox kanskje? Så etter 20 timer, kan du endelig spise igjen. Du har satt deg. Sagt til familien at du skal bare spise noe lett. Salat kanskje? Eller varme rundstykker med godt pålegg igjen.

Dag 20. Du sitter på kebabsjappa. ”Tre store kebab med cola”. Du er så sulten. Så sulten at kebaben er det eneste du tenker på. Du er ikke alene. Sjappa er full av andre fastende, ventende gjester. Du skal ha det med hjem til deg og søsknene dine. For selv om det kjøpes ute, skal det spises hjemme. Du ser for deg ansiktet til mor. Som rister oppgitt. Hva skjedde med å spise sunt? Ikke i dag. Natta før gikk ikke så bra. Du var for trøtt. Du fant en chipspose i skapet. Den dietten får bare være. Ikke nå. Kanskje i morgen?

Så er måneden over. Sånn helt plutselig. 30 dager. Du feirer denne såkalte eviglange måneden, som egentlig ikke var så lang likevel, innrømmer du. Hvert år. Og du sier det samme igjen; ”Åh det er så lenge til neste gang. Et helt år. Måtte vi leve så lenge til å oppleve den på nytt.”

InchaAllah – hvis Gud vil.

Sara Saifi er tidligere utdannet journalist og nå ferdig med førskolelærerstudiet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *