Ensom Ramadan

Konvertitt. Smak litt på ordet – et ord som på mange måter definerer en litt annerledes muslim. På den ene siden en muslim som selv har valgt veien til islam, men på den andre siden en som ikke har hatt fordelen av å vokse opp i en muslimsk familie eller i et muslimsk miljø. Jeg er en av dem.

11716063_10155677550190062_290545422_n

Mange muslimer synes at jeg er heldig fordi jeg har tatt dette valget, og fordi jeg fant veien til islam selv om jeg ikke fikk det inn med morsmelken. Men det finnes også muslimer som mener at jeg ikke er helt fullverdig, fordi jeg som voksen ikke kunne det de selv kunne som barn. Selv føler jeg nok mest takknemlighet og ydmykhet.

Akkurat nå er det Ramadan. Muslimenes fastemåned, og en fantastisk måned for refleksjon over troen vår. En måned for veldedighet og omtanke – noe som alltid er viktig i islam, men som får litt ekstra oppmerksomhet denne måneden. En måned for samvær, for familie. Så hvorfor sitter jeg da her alene?

Jeg er konvertitt – ordet jeg ba deg om å smake på i begynnelsen. Ordet som definerer en litt annerledes muslim; en muslim som kanskje ikke har noen familie med samme tro – en muslim som iblant er litt ensom. Jeg er en av mange konvertitter som tilbringer Ramadan alene, som ikke har noen å åpne fasten med om morgenen, eller noen å spise iftar med om kvelden. Jeg er en av dem som står alene på kjøkkenet etter en lang fastedag, som lager iftar for én, og som, når maten er ferdig, fyller en enslig tallerken og setter meg i sofaen med den mens jeg titter ut vinduet – alene.

Når man konverterer til islam, er det ofte mange smil og klemmer, mange mennesker som flokker seg rundt deg og som tar vare på deg – akkurat da. Men når alle har gått hjem til sitt, er man glemt. Etter hvert kan det bli litt vanskelig å være konvertitten, alene-muslimen. Det kan være vanskelig å ta mot til seg for å gå alene til moskeen, det kan være vanskelig å ta del i fellesbønnen fordi man er redd for å gjøre feil, og det kan til og med være vanskelig å være modig nok til å si hilsenene, fordi man vet at man uttaler dem feil. Da er det lettere å bøye hodet, smile og mumle litt ydmykt, og håpe at det var lavt nok til at motparten tolket det som den hilsenen man ønsket det skulle være, i stedet for å høre feilene.

På tross av usikkerheten, føles det godt å ha konvertert. En lang stund har man kanskje nok med seg selv og den gode følelsen, men etter en stund begynner man å savne fellesskapet – den selvfølgelige og enkle omgangstonen man ser hos de andre, de som har kjent hverandre et helt liv, eller som får kontakt med hverandre på bakgrunn av felles kultur eller språk. Og der står vi, konvertittene, som bare snakker norsk – som ikke får med oss mer av samtalen enn latteren og fellesskapet, og som forsøker å smile og nikke på de riktige stedene. Til slutt unnskylder vi oss og rusler stille ut. Kanskje la du ikke engang merke til at vi var der.

Så kommer Ramadan, og med den kommer kanskje den ekstra motivasjonen og det ekstra motet som trengs for å tore å gå inn i løvens hule igjen – moskeen. Man har kledd seg i sine beste muslimske klær, plassert hijaben på hodet, og trasker av sted med målbevisste steg. Med hodet hevet finner man seg en plass, og håper det var på riktig side av det rosa silkebåndet som skiller de som faster og de som ikke faster. Så deltar man i bønnen, foredraget, eller det man kom for, før alle drar hver til sitt – for nå er det familietid, matlaging, besøk og fellesskap. Men ikke for konvertitten som rusler ut av moskeen når alle smilene har gått hjem.

Konvertitten setter seg på bussen, trikken eller toget, og føler seg kanskje litt malpassert når man oppdager at man er den eneste synlige muslimen der. Alle andre har dratt hjem til sine egne forberedelser, og når man sitter der alene føler man at det lyser lang vei at man ikke har noen – for hvorfor ellers befinner man seg på en eller annen kollektivtransport når alle andre er hjemme hos seg selv, familie eller venner?

Så kommer man hjem – hjem til den enslige tallerkenen og det lengselsfulle blikket ut gjennom vinduet. Hjem til tre dadler på en skål, og ingen å dele dem med. Hjem til stillheten. Og Eid-feiringen vil man ikke engang tenke på – det er lenge til, det kan fortrenges så lenge.

Jeg har aldri angret på at jeg konverterte til islam. Jeg har funnet min vei, den veien som har gjort meg til et bedre menneske – et menneske som bryr seg, som engasjerer seg, og som gjør så godt jeg kan. Jeg er glad i religionen min, og i Koranen som holder meg med selskap gjennom Ramadans netter. Men sjelden er jeg så bevisst på at jeg er annerledes-muslimen – konvertitten – som i ensomheten i Ramadan …

Ann Elin Ayah Eilefsen er konvertitt og samfunnsdebattant. Hun brenner for brobygging og forståelse både muslimer imellom, og mellom muslimer og ikke-muslimer. Hun har skrevet flere kronikker om islam og konvertitter.

19 thoughts on “Ensom Ramadan

  1. Ahead

    “Jeg har aldri angret på at jeg konverterte til islam. Jeg har funnet min vei, den veien som har gjort meg til et bedre menneske – et menneske som bryr seg, som engasjerer seg, og som gjør så godt jeg kan.” Om du mener du er et bedre menneske når du i voksen alder har begynt å bry seg, engasjere seg og prøver så godt du kan? På meg så virker det at dine inngrodde dårlige sider fortsatt er der og at det at du gjør så godt du kan er langt under vanlig lavmål fra normalen. At du ikke har funnet en muslimsk ektemann er også rart da det er mange som betaler store summer for å gifte seg med en Norsk statsborger for oppholdstillatelse. I hele tatt er det noe rart med deg og det er vel det andre muslimer også ser. Lykke til med ensomheten og håper den varer livet ut for din del.

    Reply
    1. Tove Kjellerød

      Jeg tenker at Ann Elin er altfor klok til å bry seg om slikt nedrig snakk. Det står respekt av hennes valg selv om det er svært forkjellig fra mitt eget.
      Ahed kan vi kalle Beyond.

      Reply
    2. Ann Elin

      Tusen takk for at du tok deg tid til å dele tankene dine – det betyr at innlegget engasjerte deg ;)

      Reply
      1. Ann Elin

        Det er helt sant :) Jeg syntes uansett det var viktig å rette litt fokus på noe som en del opplever – for selv om man har venner og familie, så kan det være at disse har en annen tro og andre ting som er viktige for dem, Da vil man likevel kunne oppleve følelsen av ensomhet – det er noe som ikke bare gjelder innenfor religion, men også på andre områder i vårt travle samfunn.

        Reply
  2. Ismail

    Du er modig og skriver en veldig reflektert tekst om noe som er utrolig viktig å fremheve. For deg og for andre håper jeg du ser bort ifra kommentarer som ikke har noe som helst konstruktivt ved seg. Alle oppfører seg i tråd med sin karakter.

    Jeg ønsker deg en riktig god Ramadan, og håper at dette blir en vekker som forhindrer og ender ensomhet for deg og andre. Tusen takk.

    Reply
    1. Ann Elin

      Tusen takk :) Sånne kommentarer er triste synes jeg – ikke for min egen del, for jeg bryr meg ikke, men fordi folk som føler behov for å formidle sånt ikke kan ha det noe godt. Og jeg er så naiv at jeg skulle ønske alle mennesker hadde det bra – også med seg selv og sine medmennesker :)

      Reply
  3. Linda Alzaghari

    Takk for et fint innlegg, som jeg kjenner meg veldig igjen i. :-)

    Dette er det nok mange som føler på i Ramadan, både konvertitter og muslimer som har kommet hit alene eller bor langt fra andre muslimer. I en måned hvor fellesskap og sosiale relasjoner dyrkes, blir det ekstra sårt å være alene.

    Når jeg var alene, pleide jeg å alliere meg med andre enslige konvertitter eller venner som f.eks. studerte her, langt fra familien sin og vi byttet på å invitere hverandre til iftar, eller vi gikk ut og brøt fasten.

    Har også arrangert Eid-feiringer for konvertitter og andre flere ganger, bruk f.eks. Facebook til å invitere og alle kan ta med en rett hver. Nå om sommeren kan man f.eks. invitere til en grill-piknik i en park. :-)

    Reply
    1. Ann Elin

      Tusen takk :) Jeg flyttet hit hvor jeg bor i januar, så det er min første Ramadan på dette stedet – men jeg har tenkt på det du sier der, og kunne tenke meg å prøve å få til noe sosialt neste år, når jeg har blitt litt stuevarm her :)

      Reply
  4. SA

    Al Salam wa alaikum, jeg er født muslim, dvs er ikke konvertitt og må si jeg kjenner meg igjen i det. Dette å være alene i Ramadan kan gjelde andre muslimer som bor langt fra sin familie og bor alene i små byer eller bygde der er få muslimer. Kanskje det kunne vært lurt å planlegge og organisere felles Iftar minst i helgene. Dette kan planlegges ved hjelp av de lokale moskéer eller via en annen forum. Just a suggestion . Wa Salam og ha fortsatt velsignet Ramadan.

    Reply
    1. Ann Elin

      Wa aleikum salam
      Jeg er veldig enig med deg i at det er mye man kan gjøre – og det er noe jeg har et sterkt ønske om å kunne bidra til neste år når jeg har blitt litt mer kjent med ting her (jeg har bare bodd her siden slutten av januar).
      Ønsker deg en fin Ramadan :)

      Reply
    2. Andreas W. H. Lindvåg

      Hei! Jeg er som nevnt ovenfor journalist i avisen Vårt Land, og har lyst til å skrive en sak om innlegget til Ann Elin. Poenget ditt er også interessant. Kunne du kanskje ringt meg? Jeg kan nås på 41426213. Takk for hjelpen!

      Reply
  5. SA

    Bra innlegg forresten . Håper at det bidrar til mer engasjement og gode forslag til å overkomme denne problemstillingen

    Reply
  6. Mohamed

    Takk for ditt bidrag! Å føle seg ensom er dessverre vanlige under høytider som Ramadan, Eid, Jula osv. Det bør ikke være slikt. SA kom med veldig bra forslag.

    Reply
  7. Mona

    Det var en trist lesing… Men jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Det er ikke alltid like lett å være konvertitt ..Man føler alltid eller nesten alltid at man er alene, uten de bånd som andre muslimer har, uten den tilhørigheten man gjerne ønsker at man hadde og den følelsen av å ikke være “bra nok” er alltid der. . Syns oppriktig at det var fint at du satte ord på mine følelser også, nå er jeg ikke lenger like ensom. Tusen takk <3

    Reply
  8. Jorn Erik Jenssen

    Ensomhet i religion er litt rart å tenke på, men jeg antar det er tilfelle, da særlig om man bor litt utenfor de mest sentrale strøkene. I tillegg kan språk være en utfordring mens man fremdeles er ny, nesten uansett hva man er ny som. Det eneste jeg kan anbefale er å gjøre et dypdykk ut i det ukjente. Si ting heller feil, men med overbevisning og tro, enn stille og i skam. Vær stolt over den du er og hva du tror på, så vil alltids noen saktens korrigere deg om du sier noe som er alt for galt. Viktigst av alt, også innen Islam er troen og tanken bak det du gjør, uansett hvordan det høres ut:)

    Reply
  9. Yasmin

    Det finnes også ensomme muslimer i ramadan og året rundt, så det er ikke bare konvertitter som er ensomme og åpner fasten alene i Ramadan måneden!! Sånn til Informasjon.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *