De dype spørsmålene

“Hvorfor eksisterer vi?”, “Hvorfor finnes det et univers?” og “Hva er meningen med livet?”. Lenge har teologi, filosofi, mystikk, poesi og diverse retninger innen alternativbevegelsen hatt en slags monopol på de dype spørsmålene i livet. Hvordan takler den moderne vitenskapen disse spørsmålene? Og kan dette kanskje være nøkkelen til å forstå noe av det som mangler i drivkraften bak en ny muslimsk vitenskapelig renessanse?

rodinmk2-Cropped-454x2761

Det er ikke uvanlig med perioder i livet hvor vi henger oss opp i dype spørsmål ved tilværelsen. Også jeg kjenner meg igjen i en periode med slik sjeleransakelse og svarsøking. Jeg fordypet meg i tolkninger av diverse muslimske teologer samt anerkjente diktere som Rumi og Allama Iqbal. Også vestlige filosofer, som Aquinas og Kirkegaard, ble favoritter i denne prosessen. Denne interessen for teologi og filosofi gav meg ingen endelige svar, men økte heldigvis interessen for å fortsette den svarsøkingen jeg hadde begitt meg ut på.

Med allerede en tiltrekningen til Rumi´s sufisme, tok det ikke lang tid før jeg befant meg i en mer alternativ fase med mystikk, meditasjon og menneskepsyke. Disse skulle være vinduet inn til de realitetene som ligger gjemt for oss mennesker. Men heller ikke her fant jeg tilgang til de gjemte dimensjonene hvor ting fikk en klarere mening. Jeg følte snarere en større grad av forvirring.

Disse lærerike fasene er fortsatt, på en eller annen måte, en del av meg i dag. Men de svarene jeg lette etter, fant jeg senere i livet på helt annet sted og i en helt annen form enn det jeg noen sinne hadde forestilt meg. I sukkerfosfat og fire baser.

DNA

Kjemisk sett er det dette DNAet vårt består av. Men det er ikke den enkle strukturen av DNA og hvordan den er i stand til å skape komplekst liv, som er den mest fasinerende ved dette molekylet. Men det at den også har noe å by på til de dype spørsmålene.

Dette molekylets historie strekker seg over billioner av år. Altfor få av oss stopper opp og tenker over dette tidsaspektet. Om hvordan det reduserer hele menneskeheten til en skammelig liten del av livets lange tidslinje. Hvordan den knytter oss sammen med alt annet liv på denne planeten. Og hvordan den gjør min egen eksistens til en svært usannsynlig, nærmest umulig, hendelse.

Disse aspektene er interessant av flere årsaker. For det første foreslår de at kompleksitet (slik som oss mennesker) kan forklares med enkle og naturlige prosesser. Teologiske forklaringer skyves dermed ut til periferien. For det andre plasserer de oss i en forlengelse med alt annet liv, i stedet for separat og alene på toppen av et hierarkisk system. Vi er dermed ikke lenger åndelige skapninger, men to-beinete aper med et velutviklet nervesystem. Og for det tredje understreker de viktigheten og verdien av vitenskap. Vi kan bidra til menneskehetens liv, helse og trivsel med noe som kommer direkte fra kjemilaboratoriet, og ikke fra teologiske og religionsfilosofiske beretninger. Disse aspektene gjør et sterkt inntrykk på de dype spørsmålene.

42

I bokserien “Haikerens guide til galaksen” røper den avdøde forfatteren, Douglas Adams, at svaret på meningen med livet, universet og alt sammen er “42”. Svaret gir ingen mening. Kan det kanskje være noe feil med spørsmålene våre?

Det er nettopp dette DNAets historie gjør. Den påpeker at noe er feil med spørsmålene mine. Den bryter med synet på oss som særstilte og meningstiltenkte skapninger. Vi er, som alt annet liv, laget av de samme fire baser og okkuperer et lite hakk på livets lange tidslinje. Mine dype spørsmål, formulert fra selvsentrert og selvhøytidelig plattform, gir derfor ingen mening i det moderne vitenskapelige miljøet. Nettopp fordi jeg ikke utgjør et senter eller blir tildelt en ekstraordinær posisjon på noe vis. Skal man trives og blomstre i et slikt miljø, må man også stille annerledes spørsmål.

Fra “hvorfor” til “hvordan” er en god satsing

Veldig lenge ble livet sett på som noe mystisk. Noe som måtte komme fra “den andre siden”. Noe som måtte ha en metafysisk forklaring og derfor lå utenfor vår forståelsesramme. Vi var derfor mer opptatt av meningssøkende spørsmål. Men i stedet for å henge seg opp i “Hvorfor vi lever”, var vitenskapen mer interessert i “hvordan er livet er bygget opp”. Og det er i dette skifte, fra “hvorfor” til “hvordan”, at vi ble introdusert til DNA-molekylet. Livets gåte som en gang et av våre dype spørsmål, er blitt avmystifisert og tilhører nå nyttig kunnskap til beste for hele menneskeheten. Dette gjør vitenskapen med sine informasjonssøkende spørsmål vel verdt å satse på.

“Nullius in verba”.

Når man først har greid å stille riktig spørsmål, starter søket etter det beste svaret. Det viser seg at de beste svarene kommer fra de miljøene som ikke har tillit til noen. De som verken stoler på foreldre, lærebøker, sine gamle professorer, tradisjoner, kultur, religiøse ledere eller seg selv. De som i utgangspunktet er skeptiske. De som ikke tar noens ord for det. De beste svarene må derfor bygges gradvis opp med eksperimenter. Utført fra flere hold. Uavhengige av hverandre. Om igjen og om igjen. Gjerne over lengre tid.

Progresjon innen vitenskap handler altså om å frihet til å følge kun eksperimentene fremfor noe annen autoritet. Om man ønsker en effektiv vitenskapelig kultur, danner dette argumentet for å ikke la religion påvirke vitenskapen. Det er derfor trygt å påstå det samme for utdanningsinstitusjoner som Arbeiderpartiets nestleder understreker for politikk: “de er til for mennesker og for å gjøre menneskers liv bedre. Gud får klare seg selv”.

En sameksistens

Det er ikke dermed sagt at vitenskap og religion ikke kan eksistere i samme samfunn eller hos enkeltindividene som finner mening i begge. Bønnerommet og laboratoriet kan, etter min mening, fint eksistere i samme bygg så lenge det tas hensyn til tre sentrale pilarer denne byggingen skjer på. Det første er at man ser verdien av å satse på vitenskapen. Det andre er at man er konsekvent på hvilke type spørsmål man stiller i disse rommene. Og det tredje er å sørge for at laboratoriet har sin egen private inngangsdør. Uansett hvor høyt det måtte være under taket på minareten.

Qalb-e-Saleem Khan,

Førsteamanuensis, Dr. Odont.
Institutt for medisinsk biologi, UiO

2 thoughts on “De dype spørsmålene

  1. Ove Karlsen

    Vitenskap, historie, og teknologi understøtter alt i monoteisme, om man tolker det slik. Koranen er faktisk veldig presis, og tilogmed versene om Adam som faller til jorden, er så finordet, at det overgår dagens psykologi. F.eks, så vet vi at folk som blir schizophrene av hallusinogen sopp, ofte smører feces på seg selv. Slik sett blir jo symbolikken her relevant, for symbol-dyrkere. Og selvfølgelig det du måtte ha av historisk innflytelse fra disse. Gjennom så nøyaktig viten fikk vel Gud orden på totemdyrkerne på tiden, og moderne samfunn begynte, til fordel for den gudegitte rasjonalitet. Og gjennom hele historien er dette nødvendig, og slik sett vet vi at Gud må ha hatt profeter og nøyaktige skrifter. Ellers ville vi ikke hatt etablerte samfunn i dag.

    Se gjerne min research på https://www.academia.edu/13590615/The_Main_Points_Of_15_Years_Of_Research_On_Islam

    Academia Top 5%

    Reply
  2. kjell madsen

    Tankevekkende! Men jeg følger deg ikke. Du skriver:
    “DNAets historie (…) påpeker at noe er feil med spørsmålene mine. Den bryter med synet på oss som særstilte og meningstiltenkte skapninger. Vi er, som alt annet liv, laget av de samme fire baser og okkuperer et lite hakk på livets lange tidslinje. Mine dype spørsmål, formulert fra selvsentrert og selvhøytidelig plattform, gir derfor ingen mening i det moderne vitenskapelige miljøet. Nettopp fordi jeg ikke utgjør et senter eller blir tildelt en ekstraordinær posisjon på noe vis. Skal man trives og blomstre i et slikt miljø, må man også stille annerledes spørsmål.”

    Sant nok, ikke alle slags spørsmål passer inn i alle miljøer. Der er du nok inne på sakens kjerne. Miljøforandring.
    Men tenk over dette: Da du stilte disse selvsentrerte og selvhøytidelige dype spørsmålene, var du den gangen mindre et produkt av DNA? Eller av atomer, for den saks skyld.
    Et DNA-vesen kan stille slike spørsmål, it’s a fact. Så hvordan kan kunnskap om DNA ta knekken på dem?

    Mer begripelig at man blir lei dem og tenker på noe annet. Du nevnte mystikerne. De visste mye om det selvsentrerte og selvhøytidelige. Rumi også vil jeg tro, selv om jeg ikke har sett noe om det hos ham. Og faktisk, for å takle selvhøytidelighetens problem tror jeg det er mer å hente hos mystikerne enn hos DNA.
    ps.
    Du skriver til slutt av laboratoriet skal ha sin egen private inngangsdør. – ? Mente du bønnerommet? Det er lenge siden forskning var en privatsak. Religion derimot, bør i høyeste grad være det. Der er vi antakelig enige.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *