Identitet og kulturtilhørighet

I sitt berømte dikt «Jeg ser» fra 1893, skriver Sigbjørn Obstfelder om skyene, menneskene og bygningene og konkluderer med: «Jeg ser, jeg ser…/ Jeg er vist kommet paa en feil klode!/ Her er saa underligt…». Obstfelder observerer egentlig bare hverdagslige ting, men beskrivelsene og perspektivene hans forteller om et utenforskap.

Det er en følelse av å være utenfor storsamfunnets «fellesskap». Seksuelle minoriteter var lenge – og er fortsatt i en del sammenhenger – utenfor dette fellesskapet. Når det kommer til etniske minoriteter dukker denne diskusjonen også opp. At det er vanskeligere å få seg jobb, på grunn av navn, hudfarge anses å være faktorer som bidrar til å bygge opp under utenforskapet. Noen forklaringer går også i denne retningen når det kommer til hvorfor enkelte muslimer blir radikalisert. Utenforskap kan også komme i form av selvskading, at man føler at samfunnet endrer seg i retning av det ugjenkjennelige, eller at det rammer de få etnisk hvite elevene i en klasse på en skole i Oslo.

11224774_10156023824300062_8143243400913211619_n

Vi bor i smeltedigelens tidsalder, hvor kulturer og identiteter både skapes og tar nye former. Her kreves en tilpasning som tidvis kan være utfordrende. For den verden vi kjenner til endrer seg i et stadig økende tempo. Mobiltelefonen fra 1990-tallet virker i dag å tilhøre «steinalderen». Rettighetskampene som ble diskutert for bare noen år siden, virker å være lenge siden. Teknologien og temaene samfunnet er opptatt av endrer seg i ekspressfart, og det krever at individene også henger med.

Den muslimske identiteten virker å ha styrket seg blant barna til personene som emigrerte fra muslimske majoritetsland til Vesten, eller i alle fall tatt en annen form enn måten den ble praktisert på av foreldregenerasjonen – og riktignok har også praktiseringen blant foreldregenerasjonen også endret seg. Fra å være en del av den nasjonale kulturen foreldrene praktiserte, har religionen vært en fellesnevner blant barna til disse ulike etniske minoritetene. Takket være møteplassen dannet av foreldregenerasjonen – moskeen. Forsterket av at de deler en felles tro og på grunn av et press de har opplevd fra storsamfunnet. Eksempelvis i form av mistenkeliggjøring etter terrorangrep som 11. september, og at de føler et angrep på identiteten i form av krigføring i muslimske majoritetsland, som krigen i Afghanistan eller Irak.

Fokuset på den muslimske identiteten har også ført til at unge har valgt å angripe spørsmålet ulikt. Noen ønsker å finne ut hva «sann islam» er, prøve å gå til kildene og følge troen slik man mener har vært intensjonen eller praktiseringen siden islam ble til. Andre ønsker å søke og studere mer på egenhånd og følge religionen slik de selv er komfortabel med, også er det selvsagt de som ikke er interessert i spørsmål om religion i det hele tatt. I søken etter den sanne islam ser man også tendenser til å ville utrenske lovskoler og å illegitimere andre tolkninger og retninger, og dermed definere dem ut av islam. Her er det en kamp om definisjonsmakten og legitimiteten. Søken etter renhet og følelsen av å ville beskytte muslimer eller sann islam kan i sin mest ekstreme og voldelige form utspille seg slik man ser i dag i deler av Syria og Irak.

Det er likevel ikke bare muslimer som virker å stri i forhold til hvilken retning som skal tas. I Europa ser man tendenser til at populistbevegelser og partier stadig får høyere oppslutning. Nasjonalismen virker å være på fremmarsj igjen. Der hvor man før så i retning av tettere integrasjon av EU-landene eksempelvis ser man nå sterkere tendenser til å ville stenge grensene og å redusere eller kanskje utradere hele EU-prosjektet. Det er en søken etter en identitet, kanskje også en renhet eller sannhet i forhold til noe – gjerne en higen etter en gullalder – og kommer til uttrykk gjennom diskusjoner om hva som er den nasjonale kulturen, hvem som er en nordmann eller europeer og hva som passer inn under disse.

Om de raske endringene fører til at mennesker stadig må henge med og derfor lettere kan falle utenfor, så viser diktet til Sigbjørn Obstfelder at det er noe tidløst ved det å være utenfor. En annen er Bulleh Shah som på 1700-tallet skrev følgende: «Jeg er ingen troende i en moske/Heller ikke vantro fanget i falske ritualer/ Jeg er ingen helgen blant syndere/ Heller ikke Moses eller Farao/ Bulleh! For meg er jeg ikke kjent».

Og husk, det er høyt under taket på Minareten!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *