Dyrenes Gud

”Dyr har instinkter. Et eller annet sted inni seg, vet pelsdyrene at det finnes noe bedre enn dette livet i bur.” Dette sa ti år gamle Mathias foran nesten 4000 mennesker ved Stortinget. NOAHS årlige Fakkeltog mot Pels hadde for tolvte året på rad igjen samlet mennesker med all slags bakgrunn, tro og etnisiteter i gatene med tente fakler.

12309316_910177775685220_138821023_n

Dyrene har ingen religion. Året 2015 ble likevel et historisk år i Norge i kampen for dyrs rettigheter og plass i det religiøse Norge. Etter 25 års kamp for pelsdyrene, sa alle de fem største trossamfunnene nei til pelsdyroppdrett.

Verken Den Norske Kirke, Islamsk Råd Norge eller Det Mosaiske Samfunn fant noe som helst grunnlag i sin lære som kunne forsvare at aktive rovdyr skulle holdes i bur på denne måten. Organisasjonene Unge sikher og Buddhistforbundet var også klare på at empati med dyr er sentralt.

Hva hadde skjedd? Hadde trossamfunnene plutselig fått beskjed fra Gud om at pelsdyrene må settes fri? Nei. Det som hadde skjedd var så enkelt som dette: ingen hadde spurt dem før.

NOAHs utfordring til norske trossamfunn om dyreetikk har nå blitt til en serie på NRK Verdibørsen.

I første episode presenterer NOAH sin utfordring som resulterte i at fem trossamfunn tok stilling mot pelsdyrindustri. I de følgende programmene presenterer trossamfunnene selv sitt syn på dyreetikk og menneskets forhold til de andre skapningene.

Også NRK-programmet “Mellom himmel og jord” har grepet fatt i NOAHs initiativ for å få trossamfunnene til å ta større ansvar for dyreetikk innenfor sine religioner.

I min dialog med trossamfunnenes talspersoner, på vegne av NOAH, erfarte jeg at flere var takknemlige for å ha blitt spurt om akkurat dyrevelferd. I den offentlige samtalen deltar vi alle i spørsmålet om rett og galt, etisk og uetisk.

I et sekulært Norge er det vitenskapen og fagfolkene som er premissleverandører. Men hvem er det som skal behandle moralske spørsmål i et pluralistisk samfunn som Norge, med et sekulært sentrum. Filosofene? Politikerne? Journalistene? Den juridiske presedensen?

I dialog med samtiden

Vi ville høre om trossamfunnene kunne stå opp for dyrene! Den gode nyheten er at de gjorde det! Hvorfor skulle Gud tillate at hans skapninger ble uskyldig buret inne på livstid? Dette var tanker som kom fra trossamfunnene. Empati med dyr var ingen nyhet. Det er en eldgammel lære, men som nå fikk muligheten til å bli synlig.

Våre trossamfunn blir som regel involvert i den offentlige samtalen når det er krise eller når kontroversielle standpunkter skaper overskrifter. Et gjennomsekularisert samfunn som vårt gir i liten grad autoritet til religionene i spørsmål om rett og galt. Politikk og religion må holdes adskilt, særlig i en tid der disse to størrelsene mikses til livsfarlige cocktails. Men kan vi tillate oss å være så redde for å ta inn religiøse synspunkter, når religiøsitet er et faktum? Troende mennesker er mennesker. De må som alle andre bli utfordret på hva som er rett og galt i det som foregår her og nå og som påvirker kollektivets livsvilkår.

Samfunnet trenger religiøse mennesker som er i dialog med sin samtid. Det er ikke sjelden at religiøse ledere behandler spørsmålet om hvordan vi mennesker skal leve, i vår daglige praksis. For å være i tråd med troen. De opptrer som veiledere i samhandling med andre mennesker. Men hva med dyrene? Utnyttelsen av dem eskalerer. Lik oss er de skapt med instinkter, behov og følelser. De blir født med mange av de samme egenskapene som mennesket. Det er et vitenskapelig faktum at dyr og mennesker har mer til felles enn det som skiller oss.

Når vi er skapt med evnen til å forstå, tenke og forestille oss hvordan andre har det, også de som ikke er skapt som oss, er det også vårt ansvar å ta vare på de andre, basert på vår kunnskap om dem. Er det ikke da  vårt ansvar å gjøre lidelsen til dyrene minimal og la dem leve sine liv så naturlig som mulig?

Jeg synes de religiøse viste en åpenhet for disse perspektivene og en vilje til dialog som gir håp.

Trossamfunnene var enige i at det ikke bare et spørsmål om hvordan dyrene rituelt skal slaktes, eller hvordan de skal brukes, men også hva de er ment til, og hva slags liv de lever før de dør, som vi må vise ydmykhet for.

Modernitet på sitt beste

At sekulære og troende kan samles for å gi dyrene den verdighet de fortjener, er modernitet på sitt beste.  De sekulære og de religiøse er ofte i debatt om hvorvidt det å tro kun er overtro. Men vi er alle mennesker, og er det noe som bør være en felles helligdom for oss, så er det liv. Liv vil leve, også dyreliv. Hvorfor ta liv når det ikke er nødvendig? Og hvorfor berøve millioner av individer friheten deres, når det er alt de har?

Vi lærer mye av å debattere motsetningene oss mennesker imellom, men vi kan lære like mye og utvikle sivilisasjonen like sterkt om vi starter debatten med hvor like vi er. Som mennesker. Som dyr.

Samtaler med de forskjellige trosretningene om pels, har gitt meg nytt håp om at menneskeheten er i bevegelse, og at vitenskap, fornuft og medfølelse kan gå sammen om å endre vårt syn på dyr.

Uansett om vi er troende eller kun følger  det som kan bevises vitenskapelig, så er empati det som forbinder oss med alt det skapte. Medfølelse. Det å vise hensyn, barmhjertighet. I mange år har jeg vært i en kritisk dialog med forsvarere av både religiøse dogmer og norske fordommer om individets frihet. Frihetsberøvelse og vold i alle dens former har vært gjennomgangstema.

For noen år siden fikk jeg et mitt første ordentlige møte med dyreriket. Det fikk meg til å lure på hvorfor vår empati, våre debatter, våre samtaler om Skaperen og alt det skapte ikke inkluderer dyrene like selvfølgelig som vår egen art?  Etter hvert som jeg fikk mer innsikt i hva vi faktisk gjør mot dyr, den systematiske utnyttingen av dem, ble jeg mer og mer klar over hva som er hellig for meg. Liv er hellig. Naturen, det som vokser og gror, det som føler og lever, alt det som er organisk, er tegn på en høyere intelligens i sving rundt oss og i oss.  Og da våknet et uunngåelig spørsmål i meg: Hvordan behandler vi egentlig alle de liv som vil leve?

Det fikk meg til å søke kunnskap om dyrenes vilkår i dag.  Og det jeg leste var bedrøvelig. Dyrenes vilkår var langt verre en noen fiksjon har klart å fortelle oss. Når vi spiser dyr, spiser vi sorg, ensomhet, smerte. Vi kler oss i frihetsberøvelse, vi drikker barnerov (les melk), og vi forlyster oss med å skyte individer som lever fredelig i våre skoger, og kaller det rekreasjon.

Så mye lidelse, så mye vold, så mye hensynsløshet overfor våre medskapninger. Det var tungt å bli klar over det. Og som ellers når livet viser sin uutholdelige side, snudde jeg meg til vår skaper og spurte: Hvorfor? Som alltid var det helt stille. Ikke et tegn. Ingen trøst. Ingenting. Da jeg begynte å jobbe for NOAH- for dyrs rettigheter ble jeg kjent med mennesker som dedikerte sitt liv til å være dyrenes stemme. Ikke bare pelsdyrene, men også sirkusdyr, dyrene i kjøttindustrien, og ville dyr.

Å argumentere for at dyr og mennesker skal være like mye verdt, er i vår tid like radikalt for noen som det er selvfølgelig for andre.  Det viktigste er likevel at vi har bevegelser som gir de stemmeløse en stemme.  På samme måte som menneskerettigheter er dyrs rettigheter viktig i arbeidet mot vold, frihetsberøvelse og overgrep. Gandhi blir ofte sitert i denne sammenheng, med sitt berømte sitat: En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.

Makt gir ikke rett

Selv en ikketroende vet at mennesket har omtrent like mye makt som gud, overfor dyrene. Men makt gir ikke rett. Makt gir ikke rett til å systematisk masseprodusere dyr som om de var roboter, for så å ta fra dem ungene deres, kaste det overflødige livet, mens det fortsatt er i live, som om det var avfall. Det gir ikke rett til å sperre millioner av dem inne i små trange bur, for å kunne ta livet deres og rive av dem pelsen for å lage pynt på jakker. Makten vår gir oss ikke rett til begå den alvorlige forbrytelsen det er å rive vekk en nyfødt kalv fra moren, igjen og igjen, til moren ikke lenger er i stand til å produsere melk, og derfor må slaktes og spises.

Det er brutalt. Og det er helt unødvendig å gjøre det på denne måten.

Vi har et syn på dyrene som gjør at vi vi stuer dem slik vi gjør, lar dem dø slik de dør, fratar dem all verdighet slik vi gjør. Alt dette har vi også gjort mot vår egen art. Under slavetiden ble afrikanere utsatt for den samme brutaliteten da de ble tvangsfraktet til Amerika. Svært mange av dem overlevde ikke behandlingen ombord på skipene.

Noen gjorde dette fordi de så på andre mennesker som eiendom. Slik enkelte kulturer ser på kvinner som eiendom. Slik vår industri og rettssystem  ser på dyr som eiendom, og ikke en verdi i seg selv. Å betrakte levende individer som eiendom har fått oss til å gjøre de mest grusomme handlinger.

Etikk, vitenskap og tro må gå sammen for at vi skal klare å forvalte det ansvaret og makten vi er gitt i kraft av at vi er mennesker. Særlig må det gjelde det ansvaret for dem som ikke har den samme bevisstheten som oss, men som har like mye rett til å være her på jorden og leve i frihet som oss.

Shabana Rehman er artist, forfatter og kommunikasjonsrådgiver i NOAH, hun har den siste tiden skrevet en rekke artikler om dyrs rettigheter

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *