Autoritetstro muslimer

I debatt om islam blir gjerne autoriteter et argument i seg selv. Det er uheldig for religionens utvikling.

Man hører ofte klager om stagnering innen islamsk tenkning. En viss debattpraksis hos muslimer synes å ha uheldige virkninger hva gjelder mulighetene for en god, intellektuell utvikling.

Gérôme_-_Mufti_Reading_in_His_Prayer_Stool

Denne praksisen går ut på å legitimere meninger om religionssensitive tema ved å henvise eller referere til antatt autoriteter innen islamsk lære. Mer nøyaktig, at en menings berettigelse består utelukkende av at de samsvarer med disse autoritetene. Denne praksisen virker ganske gjengs og – virker det for meg – forholdsvis ukontroversiell. Eller kanskje er den godtatt mer eller mindre bevisst som en stilltiende antagelse. I så fall bør denne antagelsen utfordres.

Praksisen er tydelig også i debatten her til lands, spesielt når debatten foregår mellom muslimer. Man tyr raskt til krav om redegjørelse for hvilken autoritet det er man følger når uenighet oppstår, med intensjon om å diskreditere meningene til ens motdebattant ved å så tvil om det er ˝de riktige˝ autoriteter eller lærde som blir fulgt. Dette viser seg ofte i live-debatt, både muntlig og på nett. Henvisningspraksisen er også tydelig i innlegg og kronikker, eksemplifisert her av moderator på Islam Net, Zeshan Quresi, og her av skribent og islamkommentator Usman Rana.

En naturlig forklaring på denne skikken er oppfatningen om at det er de lærde – og de lærde alene – som med rette kan uttale seg om saken. I et intervju gjort her på Minervanett, sier Usman Rana følgende om mulighetene for tolkning av Koranen. ˝… tolkning må gjøres av skolerte lærde innen islam. Lekfolk kan selvfølgelig ha innsyn i teologi, og ha spørsmål til teologene. Men for å tolke Koranen må man kjenne Koranen, tradisjonene og prinsippene for tolkning.˝ Som vi vil se er denne holdningen problematisk. Videre sier han at, ˝lekfolks pseudotolkninger av islams hellige tekster er ganske irrelevante og uinteressante.˝ Men er dette en annen måte å si at lekfolks tolkninger også er uønskede?

En dårlig form for argument fra autoritet
Det er ikke mulig for meg her å redegjøre for hva det er som har gitt dagens lærde den autoritative statusen som lærde de i dag nyter. Men det finnes en del av dem, og de samsvarer så vidt jeg har forstått gjerne til de forskjellige gjengse tolkninger av hva islam er eller består i. De lærde er meningsbærerne og opinionsledere par excellence for de forskjellige islamske ˝skolene˝ de er lederfigurer for.

Det som utløser denne henvisningspraksisen, er gjerne en uklarhet eller uenighet rundt hvorvidt noe er rett eller galt, tillatt eller forbudt – halal eller haram. Og for to meningsmotstandere gjelder det da å kunne sitere hva forskjellige lærde har uttalt om det aktuelle tema. De lærdes meninger eller tolkninger setter en slags moralsk presedens. Evalueringen av de motstridende meningene er da ment å skje ved å sammenligne de angjeldende autoritetene og vurdere hvem det er som nyter høyest anseelse. Meningen som er i tråd med denne autoriteten er da – og nettopp i kraft av det – den riktige. Dette er svært uheldig for en sunn meningsutveksling.

Kår for en god diskurs
For å kunne ha en god og dynamisk diskurs, der man kan utbrodere problemstillinger og få frem viktige nyanser og perspektiver, er det viktig med to ting. For det første må det være en viss takhøyde for å lufte eller fremme nye tanker og ideer – en viss åpenhet. For det andre må man kunne diskutere disse tanker eller ideer på en måte der man gjør dem rettferdighet – nettopp ved at det er disse ideer eller tanker i seg selv som blir diskutert. Selvfølgelig er det relevant hva ulike eksperter har sagt eller ment, men evalueringen kan ikke skje ved å forkaste eller godta meninger utelukkende i henhold til hva disse ekspertene mener eller har ment. For det har nødvendigvis visse dårlige konsekvenser.

Praksisens dårlige konsekvenser
Denne formen for referansepraksis er essensielt dogmatisk og statisk. De rådene dogmer blir nær sagt umulig å utfordre. La oss se litt nærmere på hvorfor. De geistlige og lærde sitter på en viss definisjonsmakt gjennom sine posisjoner. Med disse posisjonene følger det også andre former for makt, deriblant politisk. Deres posisjoner er avhengig av at deres meninger ikke blir utfordret, for deres posisjon består i at det de mener er rett er rett i kraft av den posisjon de har. De er autoritetene på området. Ved disse posisjonene hefter det da sterke incentiver for dogmatisme.

Dette gjelder også for aspirerende lærde som vil opp i systemet for å skaffe seg en posisjon med en viss autoritet, slik at deres meninger nyter den nødvendige legitimitet for å bli tatt seriøst – som vi ovenfor så at er en forutsetning. Men for å komme seg oppover i systemet og anseelse må da deres meninger samsvare med det etablerte. Siden man viser seg som kunnskapsrik og aspirerende lærd ved å referere til de til enhver tid godtatte autoriteter, og at ens meninger samsvarer godt med disse, må et slikt meningshierarki forbli statisk. Dette er ikke gode kår for sunn islamsk teologi og filosofi.

En sammenligning med akademia
Man kunne her protestere og si at samme meningshierarki og referansepraksis finnes i akademiske institusjoner, og at kritikken ikke treffer spesifikt noe ved islamsk praksis. Professorene er de lærde og har samme type autoritet innenfor deres felt som islamske lærde har i sine. Men det er viktige vesensforskjeller her. Selvfølgelig bør man tro at en filosofiprofessor som har studert sitt fag i flere tiår antagelig kan sitt fag bedre enn unge og nye filosofer. Men det er noe filosofiprofessoren må kunne vise på en overbevisende måte. Det vil si, han kan ikke vise til sin professortittel og kreve at man av den grunn godtar hans meninger som korrekte. Professoren må la sin filosofi møte og bryne seg på ny og annen filosofi.

For det er slik jeg oppfatter det uheldige trekket ved islamsk tenkning og meningsutveksling. Istedenfor å overbevise ved å vise til hva som er det gode ved visse tolkninger, skal man heller godta visse tolkninger per se fordi de er gitt av en person med en viss posisjon (og gjerne en posisjon som vanskelig lar seg utfordre, som vi har sett.)

Nøkkel til islamsk-filosofisk nytenkning og reformasjon?
Dette er en praksis det er viktig å bli var over og å utfordre. For bare ved å utfordre den og å forandre på mulighetsbetingelsene for diskursen innen islamsk tenkning kan man oppnå de kår som er nødvendige for å få tenkning og lære til å blomstre. Mindre politiserte og intellektuelt sett friere kår. Ha en større takhøyde for å kunne vise hvorfor sine tolkninger og meninger er gode, la sine meninger tale for seg og bli evaluert som sådanne. La hver persons fornuft få komme til. Slik oppnår man genuin deltakelse i den religiøse sfære.

Videre er en slik demokratisering av utformingen av den islamske lære, som åpner for en friere og derfor bedre diskurs, nødvendig for at den kan tilpasse seg og utvikle seg i et harmonisk møte med resten av samfunnet. For det er tydelig at imamer og lærde ikke alltid taler på vegne av, og til det beste for, muslimer ellers.

Anders Solli Sal er master i filosofi fra Universitetet i Oslo. Innlegget er tidligere publisert hos Minerva.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *