Legitimitet

Det å inneha legitimitet til å kunne uttale seg om områder en har offisiell ekspertise på er i de fleste kretser ansett som tegn på kvalitet og korrekt autoritet. Innen akademia er forskningsmiljøet den mest troverdige instans når det gjelder saksområder de er spesialister på. Det betyr ikke at menings-mannen eller kvinnen ikke kan ha et ord med i bildet i et ordskifte, men det er større vekt i argumentasjonen til en forsker, kontra en politiker/skribent/blogger når en debatt pågår. Vi har erfart dette godt nok allerede når sistnevnte hyppig bruker nettopp kildehenvisning til diverse forskere eller studier.

legitimitet bilde

En god del muslimer (og andre religiøse personer) bruker denne sammenligningen når et presteskaps – i muslimsk kontekst kalt ulama (de lærde) –  metode, kilder og meninger skal overveies mot lekmannens meninger. Lekmannen har ikke legitimitet sies det, eller at den menige mannen på gata kan ikke gi autoritative beslutninger, denne autoritet har de lærde, da de innehar legitimitet for dette.

Men hvor kommer denne legitimiteten fra? Enkelte som rettferdiggjør terrororganisasjoners voldelige handlinger viser til kilder og metode som er felles for det store antall muslimer. Men dette kontres altså med at de som tolker hellige bøker, kilder og anvender tradisjonell metodikk for å rettferdiggjøre vold og terror ikke innehar legitimitet. Altså at deres mening om denne saken er illegitim, feil – med andre ord, den gjelder ikke og er ikke islamsk.

Dette er påstanden til en god del muslimske lærde innen sunni, shia og ibadi retningene i tillegg til andre mindre esoteriske, gnostiske og diverse retninger. Går en dypere inn i hva som gjør ens mening legitim, vil en finne blant mange krav om at vedkommende må kunne vise til grunnleggende kunnskap innen teologi, samt ha ekspertise på enkelte områder. Enkelte lærde har derfor spisskompetanse på områder som tafsir (Koran-tolkning, Hadith (sekundære kilder), aqida (teologi) og qalam (filosofi). Eksperter på disse ulike områder, eller på flere områder samtidig blir omtalt med titler som Mufassil, Muhaddith, Sheikh (generelt og akademisk), Marjah, Mufti og listen kan tilføyes.

Dette er ikke en uttømmende liste, men det vitner om et akademisk miljø som har ekspandert seg med utallige bøker, felt og områder. Men islam har ingen sentral autoritet, og er i grunn svært fragmentert i ulike sekter, grupperinger, bevegelser og skoleretninger. Ergo så vil ikke en utdanning innen den teologiske vitenskap innen Hanafi-skolen nødvendigvis ha noe legitimitet foran en som følger meningene og tolkningene til Jaafari-lovskolen.

I tillegg finnes det ulike former for institusjoner som har ulik grad av autoritet blant muslimer. De tradisjonelle og statlige sanksjonerte institusjonene som Al-Azhar i Kairo, Universitetet i Medina, Hozwa i Qom er gjennom tidene blitt såpass politiserte at deres såkalte legitimitet faller i takt med den politiske ledelsens popularitet.

På den annen side oppstår det nye institusjoner som det planlagte universitetet i Istanbul, eller de private tunge institusjonene Deoband-instituttet og Aligarh-universistetet i India, Nadwatul Ulema og dets rival Muhammadiya i Indonesia og Howza i Najaf og Karbala. En tendens er at disse har større folkelig aksept på grunn av sin uavhengighet, som Al-Azhar pleide å ha i flere århundre frem til statlig innblanding under Gamal Abdel Nasser.

Men betyr det at en som er lærd innen islamske kilder, kanskje til tider mye bedre, uten en formell utdannelse mangler en autoritet? Kvinner som Amina Wadud har vært en av de som utpeker seg som en lærd som til tider møter motstand for sine standpunkter innen kvinnediskriminering. Kvinnelige lærde har ofte ment at de nevnte institusjoner nettopp hindrer en tenkning utenfor boksen, og at det akademiske miljøet har en viss agenda og ikke tillater å tenke utenfor boksen.

Det gjelder for så vidt ikke bare kvinner. De tradisjonelle lærestedene har tidligere vært preget av akademisk kritikk og meningsbrytning på tvers av lovskoler. Avhandlinger har gjerne blitt utsatt for kvalitetskontroll på tvers av skoler og dermed styrket et debattmiljø på akademisk nivå. Dette er noe som har svekket seg betydelig det siste århundre. Vil dette innebære at institusjonene sikrer sine strømninger som de korrekte, mens alt utenom er av mindre legitimitet?

Hva som imidlertid er kjennetegnet er at gjennom hele den islamske historien så har uenighet blitt taklet med at en har sluttet å ha tiltro til den autoritet som hevder å ha legitimitet. Dette har blant annet medført til ulike sekter og skoleretninger. Kan den menige mannen eller kvinnen ha sine egne overbevisninger og meninger om teologiske spørsmål? Er ikke enkelte islamistiske bevegelser nettopp bevis på at et presteskaps makt utfordres? Og hvem bestemmer om en har en såkalt legitimitet og når denne slutter?

Og er det gitt at kun studie gjennom slike institusjoner gir denne autoritet? Hva med mottakeren og demografi? I Saudi Arabia er den offisielle anerkjente skoleretningen en minoritet, likevel er spredningen av dets tankegods global og svært så effektivt spredt. Skyldes dette alene god finansiering, eller kan det ha en viss effekt at regimet kontrollerer de to aller mest hellige steder for muslimer?

Minareten ønsker en diskusjon om nettopp disse tankene, hvem innehar legitimitet, spesielt i en tid hvor enkelte få forherliger og rettferdiggjør vold nettopp gjennom bruk av islamske kilder? Og er det riktig at lekmannen ikke kan ha en mening med i bildet? Ønsker du å dele dine tanker med oss er det bare å sende mail til minareten@minareten.no.

Og husk, det er høyt under taket.

1 thought on “Legitimitet

  1. Leif Oskar Zetterstrøm

    Hadde de såkalte lærde vært kloke og intelligente burde de fortalt at religioner oppstår av muntlige myter som er nedskrevet og forandret flere ganger opp gjennom historien. At de så forfekter dette som realiteter og sannheter viser at de er lærde i å undervise i feil og usannheter. Klokskap og visdom er langt unna denne typen, “lærde”. Selv en idiot kan lære seg en tekst på rams. Dermed er det ikke sagt at han har visdom selv om han er opplært i å bedra andre svake forvirrede sinn og flyter på respekt av den grunn.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *