Dating og sånt

Jeg var 13 år og gikk i 8. klasse da vi snakket om det for første gang. Jeg husker at vi satt på gresset og spiste niste på en skoletur, da læreren vår spurte: «Har noen av dere jenter en kjæreste, da?» Hun fortalte at det i denne alderen var normalt å falle for gutter og ganske sunt å ha en kjæreste. Jeg kom hjem og spurte min storesøster om dette stemte. Det gjorde det absolutt ikke.

Slik var denne saken avklart hos meg. Kjæreste, eller tanken på en kjæreste – var galt og noe av det dummeste man kunne finne på. Enda vi var en veldig åpen og liberal familie. Jeg husket at moren min tidligere hadde fortalt meg at forelskelse ikke var noe galt i seg selv, men det er hva man gjør med denne forelskelsen som avgjør om man handler rett eller galt. Husk alltid det sa hun, og det har jeg alltid tatt med meg.

forhold

Jeg mistet moren min i ung alder og det snudde livet opp ned. Det fikk meg til å sette pris på det som virkelig betydde noe, og fikk meg til å hoppe over ting jeg så på som bortkastet tid. Å få seg en kjæreste, var en av de tingene jeg plasserte i boksen «bortkastet tid». Det betydde ikke at jeg aldri falt for noen, men å gjøre noe med det var altså bortkastet tid.
Slik var også venninnegjengen jeg fikk meg etterhvert, litt like som meg. Fokusert på skolen og ellers som fikk datinglivets berg-og-dalbane presset ut av livet.

Dating Desi Style

For hvem visste hvor mye man måtte gjennom for å skaffe seg en kjæreste – desi-style?
Her er iallfall en liten liste jeg kommer på:
Man måtte først gå av veien og finne denne karen/jenta, som var villig til å ta den tunge reisen med deg som jeg skal liste opp nå.

Hvis man først hadde lyktes med å finne noen, måtte vi begge ha jobbe hardt for å holde det skjult, for hvis noen fant ut var det fy fy. Et voksent forhold skal jo ikke være slik, og da fristet ikke dette heller.

I tillegg var det ingen garanti for at du kunne ende opp med å gifte denne karen eller jenta, når man la til grunn de uendelige kravene våre foreldre setter til oss selv og potensielle ektefeller.

Altfor mye jobb. Ikke verdt strevet. Jeg hoppet av toget ganske tidlig, og bestemte meg for at jeg skulle satse på litt andre ting i livet. Så kunne kjæresten komme i form av ektemann, når enn jeg var klar for det.

Så skjedde det uforventede. Perioden jeg hoppet av toget, skulle vise seg å være en periode i endring. Spillereglene forandret seg i takt med tiden, og man begynte å se annerledes på hva som var akseptabelt og ikke. Desi-samfunnet var ikke lenger super-fiksert av Izzat og den slags. Folk var heller opptatt av å finne ektefeller de hadde valgt selv, og brydde seg i mindre grad om prosssesen rundt å bli kjent med en person – eller for hva moral-samfunnet skulle si.

Noe var forandret. Hver gang jeg nevnte at jeg bare holdt meg unna alt før jeg var klar, eller at ekteskap-prat måtte gå gjennom foreldre, fikk jeg høre: Slik er ikke verden lenger. Litt låst mellom to kulturer, ble jeg uendelig forvirret. Hvorfor fikk ikke jeg noe memo om disse nye folkeskikkene i miljøet mitt? Guttene ble heller sure om du takket nei uten grunn, enn å tenke tradisjonelt på hele dating-scenario.

Uten noen å andre å vende til ba jeg til Gud om hjelp med denne kulturkræsjen. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med innstillingen min, og lærte deretter å takke ja til mennesker som kom min vei. Høflig nok til å vurdere dem først, før jeg tok et valg.

Her møtte jeg på et annet problem: Siden jeg hoppet av toget i ung alder – gikk jeg også glipp av opplæringen. Hva gjør man når en gutt viser interesse? Desier (ordet desi er sanskrit og betyr: en fra samme sted. Ordet brukes ofte for å omtale personer med bakgrunn fra India, Pakistan og Bangladesh) får ikke akkurat opplæring hjemme, og følgelig ble jeg den uhøflige utenfor hjemmet. I realiteten visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Null anelse.

Dialog med unge

I etterkant har jeg innsett to viktige ting. Det ene er at vi må ta de nødvendige samtalene i hjemmet, før barna kommer i en alder hvor de kan møte på slike spørsmål. Å ignorere dem, hjelper ingen. Unge kan da velge enten å skjule ting for sine foreldre, eller holde seg helt unna tematikken. Det hjelper veldig om foreldre kan fortelle om egne opplevelser og simpelheten si at de er der for dem, om barna skulle lure på noe.

Den andre er at det norsk-muslimske samfunnet er i ferd med å forandre seg til det positive. Folk velger sine partnere selv, i mye større grad enn før og det er mindre «import» av ektefeller. Det gjør også at foreldre i mindre grad er involverte i prosessen i start-fasen, som igjen påpeker hvor viktig det er å ha den gode samtalen i huset. Da slipper man iallfall å lage komplett «fool» av seg selv, med røttene festet i både den asiatiske og den vestlige kulturen.

Det tredje, er kanskje at det ikke lenger er så tabu om man har kjæreste (ingen sendte meg den memo-en heller) – så lenge man sikter mot ekteskap og holder seg innenfor fromhetens grenser.

Så la oss bli flinkere til å guide våre unge, enn å fortelle dem alt som er galt. Ved at vi hjelper dem, gir vi dem en sjansen til å skape sunne liv – og samtidig gi dem verktøy til å håndtere alt som møter dem i hverdagen på en god og fornuftig måte.

Det er tross alt som læreren min sa: Det er sunt å bli forelsket eller som moren min lærte meg, det er hva du gjør med denne forelskelsen, som er avgjørende.

Sania Ahmed er student og styremedlem i Minareten.

1 thought on “Dating og sånt

  1. Pingback: Dating Desi style - sister-hood

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *