Pekefingrene

I dag peker storsamfunnet på enkelte muslimske ungdommer og beskylder dem for å underrette seg verdier og påbud som de eldre belærer dem. Den samme ungdommen er de som blant muslimer lempes over forventninger om å være lik de store muslimske skikkelsene i historien – samtidig som de nesten like fort stemples for å mangle kapasitet til det. Ungdommer prøver samtidig å tilpasse seg samfunnet de bor i og det gjør at de havner i en skvis. Alle forventninger som stilles den norske ungdommen er også innenfor radaren.

Gutt eller jente, for en muslimsk 15-åring er dette mye å bære på. Hva er det muslimer gjør for å forenkle ungdommenes byrde? Lar vi alle og enhver kjempe sin kamp, lar alle smi sin egen lykke eller strekker vi ut hender for å sikre muslimenes utvikling i positiv retning?

Pekefingrene

Når man henvender seg til ungdommer er de fulle av spørsmål og leter etter et svar som skal tilfredsstille dem. Det er de grunnleggende spørsmålene, men ved siden av dem har man de kulturelle betingede spørsmålene som er et resultat av hvert ungdoms møte med kulturen de daglig møter. Svarene som ungdommer får på sine spørsmål fra et land utenfor Norge, især Europa, blir derfor ikke noe tilfredsstillende. Det gjør det vanskelig å forstå at man er det beste fra to verdener. Tamina Rauf peker derfor på noe vesentlig i sin artikkel fra tidligere denne måneden: ”…at man ikke kan gi 100% i alt lenger. Det er en utopi tenker kanskje du; en realitet sier jeg.”

Denne følelsen treffer de fleste norske muslimer i ansiktet etter mye strev for å tilfredsstille alt og alle – deriblant seg selv. En ting er å forvente og å hjelpe dem, men dessverre er det blitt slik at man sitter på laurbærene og lar uoppfylte drømmer ta orddrakten på for å skremme fremtidens ungdommer. Hva er så planen? Hvordan kan man bedre dette dystre bildet som tegnes av så å si enhver som tar seg friheten til å skildre norske muslimers hverdag?

Når det gjelder diverse fagdisipliner har man utformet læreplaner som hele tiden revideres basert på en kontinuerlig pågående forskning slik at det hele tiden svarer til barn og unges utvikling. Det er de ulike stadiene og trekkene i utviklingen til voksenlivet som styrer deres mottakelighet for ulike typer informasjon. I hvor stor grad tas det høyde for dette blant de som driver den religiøse opplæringen i muslimske miljøer? Det er veldig få som faktisk har en plan blant de som velger å møte ungdommen, og det er ofte derfor de skjærer seg. Dette er kanskje ikke bare et fenomen innen islam, men jeg erfarer at en velvalgt pedagogisk metode for å tilføre muslimsk ungdom er fraværende. Dermed er det mange som sitter igjen i timen etter å ha ankommet voksenlivet, enkelte søker trygghet til å følge i sporene til sine eldre. Greit nok, alle kan velge sine egne livsveier – men erfaringen er at disse personene ikke venter til skjegget er hvitt og blir de som ender med å forvente mest.

Her i Norge tror jeg noe av det mest formålstjenlige en kan gjøre for ungdommen er å ta høyde for deres menneskelige utvikling i opplæringen. Dette bør prekes om til muslimer i moskeen. Om ikke noe annet, så sparer man unge fra å få en kald skulder fra eldre som henger oppi barn og unges ganske ordinære oppførsel i moskeen. I en moskevegg i Tyrkia leste jeg engang ”Kjære muslimer, frykt for fremtiden hvis det ikke høres barnelatter i moskeen mens det er felles bønn”. Man kan like godt omformulere det: Hvis ikke ungdommen får lov til å være ung og fri, nysgjerrig, spørrende og tvilende uten å få bli utstøtt for sine tanker – er fremtiden dyster for muslimer.

I en så betent problemstilling som denne vil jeg på ingen måte være en besserwisser. Det som vil være til hjelp for ungdommen er å la unge voksne – før de tar steget inn til voksenlivet for fullt – få mer kontakt med de unge. Hvorfor ikke la ungdommer i tenårene være rollemodeller og være tilstede for å lære de enkle hverdagsritualer til de som er yngre enn dem? Det er disse ungdommene som bør veiledes i moskeene om hvordan de kan være rollemodeller. Det å være tilstede for de som er yngre enn dem vil styrke deres selvtillit og ikke minst forholdet til veldig enkle, men grunnleggende ritualer i deres tro. Disse ungdommene som funderer på egen identitet og på verdens moralske dilemmaer bør kunne ha en arena for å møte de som har gått samme vei. Studenter som fordyper seg i ulike disipliner vil være lyset i enden av tunnelen for de fleste ungdommer som søker etter sin plass i storsamfunnet. De er beviset på at det vil gå bra med de som fortsatt er i klemma mellom familie, skole, troen og storsamfunnet.

Det er ingen vits i å finne opp ilden på ny. Det finnes en generasjon med muslimsk ungdom som har knust glass- og marmortak, men hvis ressurser ikke anvendes godt nok på grunn av manglende fellesarena. Det finnes mange årsaker til dette, blant dem at ungdom blir voksen og får andre sysler, men det mangler til en viss grad det meningsmangfoldet disse ressurspersonene utgjør, i de arena mange muslimske ungdommer anvender.

Det som hindrer en slik arena og en slik tilnærming i å finne sted for ungdom er ofte at de som har ploget sin plass i samfunnet med høyere utdanning fryses ut. Individer som har utfordret motsetninger i eget miljø, for å oppklare ting ved sin tro ender med å bli veldig alene. For å spare andre for bryet med å konstant henge seg oppi sin egen ulikhet er ofte utveien å leve litt utenfor miljøet en selv assosierer seg med. Derfor bør alle muslimske menigheter tolerere de litt ulike stemmene innad og ikke bare ha som statister i sine bønnerekker.

Ismail Acar er utdannet pedagog.

1 thought on “Pekefingrene

  1. Leif Oskar Zetterstrøm

    Bli heller Pastafarianer i Det Hellige Flygende Spaggettimonsterets Kirke. DHFSM er den som har skapt alt som eksisterer. Eneste trossamfunn med “god back, garanti” Er du ikke fornøyd etter 30 dager så tar helt sikkert din gamle avgud deg tilbake.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *