En dikter og hans engel

Her skal det handle om en dikter som belyser religiøs bevissthet i en sekulær verden. Det er en av de mest anerkjente poeter i moderne tid, østerrikeren Rainer Maria Rilke (1875-1926). Hans hovedverk, Duiono-elegiene,[i] er en dikt-syklus om det første og det siste, om menneskelig skrøpelighet men også om de elskende, heltene, de unge døde. I sentrum står engelen.

2

 

I

Den katolsk oppdratte Rilke tok tidlig avstand fra kristendommen men konverterte ikke til en annen religion. Det er grunn til å anta at Rilke avviste alle religioners krav på å forvalte Sannheten om det guddommelige. Særlig mislikte han trosbekjennelser. For Rilke gjaldt erfaring, ikke tro. Han formulerte sitt mesterverk med finstemt sans for ordenes religiøse pregning, noen ganger med sjokkerende virkning.

Elegiene er kompakte og komplekse og kan leses utallige ganger, man oppdager stadig nye skjønnheter. Også når det er tale om døden – derunder det tilsynlatende bisarre tema tilvenning til død. Det er nemlig krevende å dø, ikke lett å bli fortrolig med sin nye status som ikke-lenger-levende. Nei, det blir ikke  oppskrift på et spøkelse. Lytt til disse linjene.

Visst er det underlig, ikke lenger å bo på jorden, 

ikke lenger få øvd på skikker man knapt fikk lært seg,

ikke lenger gi roser og annet som for oss betyr løfte

en betydning som viser til menneskelig fremtid;

det man var, i uendelig engstelige hender

ikke lenger å være, og selv sitt eget navn

må man legge fra seg som et ødelagt leketøy.

Underlig, ikke å ønske ønskene videre. Underlig

å se alt som pleide å være sammenknyttet, flagre så løst

i rommet. Det er strevsomt å være død

for det er mye å ta igjen, før man så smått merker

litt evighet.  – Men de levende gjør

alle den samme feil; de skiller for sterkt.

Engler (sies det) vet ofte ikke om de ferdes

blant levende eller døde.  Den evige strøm

renner gjennom begge riker og river med seg

alle aldre og overdøver dem i begge. [ii]

Ikke for første og ikke for siste gang omtales engelen. Den er en monumental skikkelse i elegiene. Selvsagt er engler hemmelighetsfulle. Noe kan likevel utsies om dem, her leser vi at engler ofte ikke vet om de ferdes blant døde eller levende. Den finurlige parantesen (sies det) gir diktets stemme en nærmest registrerende karakter; han gir inntrykk av å gjengi en alminnelig oppfatning, som også gjelder oss. Vi mennesker ville tilintetgjøres i engelens nærvær. Den er for sterk for oss. I lys av dens værensintensitet – ikke Rilkes ord – er vi alle som skygger i dødsriket, hensatt i en ontologisk slum. For vi er flyktige og ustadige, vi flakker fra det ene til det andre, våre tanker svinner hen og vi er selv svinnende tanker.

Engelen trer ikke i Guds sted. Ingen bønn kan rettes til den, ingen barmhjertighet eller nåde finnes der. ”Enhver engel er skrekkelig” – det et ofte sitert utsagn i elegiene.  Engler er ”sjelens nesten dødelige fugler”. Både entall og flertall brukes, men noen forskjell mellom engler antydes aldri. Engelen er ett vesen.

Mye vakkert sies om de elskende, heltene, de unge døde, men også de kommer til kort. Deres svakhet avsløres ved engelens styrke. For de abrahamittiske religionene må det være et uhørt kjetteri å fremstille engelen slik.  Religionenes engler forholder seg noen ganger til mennesker, som budbringere, hjelpere og trøstere. Hos Rilke er det så vidt en engel kan legge merke til oss. En religionsstifter var Rilke ikke, og ville slett ikke være det. Disipler uønsket.

Det finnes en sekulær udødelighetstanke, vi er jo hørt om ”udødelige verk”. Som regel er det da tale om kunstverk. Den muligheten bearbeides i elegiene. Er det likevel mulig å vise til noe varig og verdifullt ved oss, noe selv engelen kunne verdsette det? I et par av elegiene fremheves menneskeverk. Det er strålende, selvsikre strofer som virker forferdet over seg selv; kan en dikter tillate seg å påkalle engelens oppmerksomhet? ”Men tårnet var stort, ikke sant? Å Engel, det var det, – stort, også ved siden av deg?”  (Minareten!  Nei, ikke Rilkes ord.)

Dette er dristige henvendelser. Kan engelen likevel legge merke til oss? Den egyptiske sfinx nevnes, musikk, katedralen i Chartres. I slike verk viser selv mennesker en evne, ikke bare til å skape men til å være. Så vidt det er.

Oppgaven er å utsi de jordiske ting, ikke nødvendigvis store kunstverk, det kan  være det næreste: ”hus, bro, brønn, port, krukke, frukttre, vindu…  søyle, tårn” – men utsi dem slik at disse tings væren blir mer inderlig enn tingene selv. Det er oppdraget. Det synes å være meningen med menneskelivet. Makter vi å gjøre den synlige jord inderlig usynlig, i oss? Det er hva tingene og verden vil oss. (9. Elegi) Det synes nå nærliggende å anta at engelen makter det vi ikke makter, slik at den kjenner (og skaper?) sin inderlighet ved å inderliggjøre verden.

Mennesker makter knapt dødens inderlighet. Selv døden kan bli en distraksjon idet den omgis av pratsomhet. Den 10. og siste elegi kontemplerer døden. Her bli leseren igjen hensatt til en forhutlet verden, en markedsplass for grimaser og blendverk, kort sagt den ontologiske slummen. Døden fortoner seg som eneste vei til verdighet. (Som kjent en uhyggelig aktuell tanke blant noen unge i dag.) Men i teksten finnes ingen dødslengsel, ingen forherligelse av heroisk død, dog finnes en forherligelse av sorg.  Ingen kan følge den unge døde inn i dødsriket, der skrittene sakte fortaper seg i det lydløse intet.

II

Hvilken teologisk tyngde har poetiske utsagn? Skriftbaserte religioner som jødedom, kristendom og islam gir et svar: ethvert utsagn om det guddommelige må vurderes i lys av de kanoniske skrifter, som har en overordnet autoritet.

Hvis man ikke godtar denne overordnede autoritet – en mulig definisjon av ikke-tro – blir det vanskeligere å svare. I 2. elegi er en passasje viet englenes vesen. Der står blant annet at de er

                          – den blomstrende guddoms pollen –  

Det er et vidunderlig bilde. Er man fortrolig med lignelser, som teologer er, kan man få mye ut av denne botaniske metafor. Bare en teologi forsteinet i det uutsigelige kan finne på å fordømme den. Rilke sier ikke mer om saken. Han er    poet, ikke teolog.  Sympati med kortformen – det guddommelige treffer oss som et lyn – avklarer ikke forholdet mellom teologi, med sine retningslinjer og interne debatter, og utsagn i en annen kontekst, i en helt annen sjanger.

Religionene har nok aldri hatt kontroll over folks drømmer og visjoner. I dagens videoestetikk er åndelige vesener og krefter uhyre populære, de dukker opp overalt i fantasyfilmer og annen popkultur. Man kan bare fabulere om hvordan Rilke kunne ha beskrevet disse skikkelsene, men det er liten tvil om at han ville plassert dem i underholdnings-slummen. Han var en åndsaristokrat, ytterst fornem, selvsagt.  Som samfunnskritiker er han lite original. På hans tid var det minst like alminnelig som i dag å klage over kulturens forfall i teknologi, underholdning, marked; slik klage har lenge vært en fast bestanddel i vestlig kultur. Rilkes styrke ligger ikke her. Jeg er fristet til å si at den ligger i ord, ikke i tanker, men det blir også feil.

Noe som ikke blir formidlet i denne korte omtalen, er de mange innslag av det bisarre, fantastiske og surrealistiske i elegiene. Står slike innslag for en skinnvirkelighets desperate forsøk på å overbevise om at den er? I kraft av Rilkes språkkunst blir også skinnet overbevisende virkelig. Der kan man se en variant av et paradoks som hefter ved mange kunstverk. Men det finnes ingen trøstende varme i denne diktningen, derimot fornemmes noe absolutt arkaisk. Selv har jeg assosiert til de storøyde guddommer fra Sumer, mer enn 4000 år gamle figurer. Åpenbart ser de gjennom og forbi det synlige.

Er det menneskets oppdrag å forherlige denne verden og lovprise det enkelte, enestående liv som hver og en av oss lever?  (ett liv, en gang, vi lever en gang, hamres det i 9. elegi, som om det gjaldt å avvise troen på reinkarnasjon.) Ifølge kristen tradisjon er ren og skjær lovprisning noe som tilkommer det høyeste hierarki av engler, serafer og kjeruber. En slik engel kan ikke være et menneskelig forbilde. Antakelig er Rilkes engel heller ikke det.

Rilke skriver i et berømt brev at elegienes engel ikke har noe med den kristne engel å gjøre, derimot med ”engelen i islam”. [iii] Jeg kan ikke bedømme om han har rett i det. Han gir ingen begrunnelse. Kan noen kaste lys over saken? Det er underlig, for er ikke den islamske (erke)engel, i likhet med den bibelske, primært en budbringer? Det er elegienes engel definitivt ikke.

Kan Rilkes engel ses som en fortolkning av hellighet?  Står den for en ny visjon – eller en revisjon – av selve det hellige? Det hellige har alltid vært gjenstand for ærefrykt, ikke sjelden også oppfattet som fryktinngydende, ja fryktelig. Det hellige er for sterkt for oss. Avstand er påkrevd.[iv]

Elegiene utgjør sin egen verden. Hvordan koble den til en verden man er fortrolig med? Når et kunstverk griper en, da har en slik kobling faktisk funnet sted – man vet ofte ikke hvordan. Hvem vet hvordan. En sannhet har vist seg, som kan utsies bare slik det utsies i diktet, som like fullt er en sannhet. Her blir det i praksis take it or leave it. Jeg tror det gjelder mange ideer som kan oppstå når man fordyper seg i et mektig kunstverk, som Duino-elegiene.

Kjell Madsen
Førstelektor, IFIKK, HF, Universitetet i Oslo

[i] Duineser Elegien ble utgitt i 1923. Det er en bok på ca. 40 sider. Rilke forteller at han fornemmet engelen en kald, stormfull januardag 1912 ved Adriaterhavet og satte de første elegiene på papiret samme dag. Så ble inspirasjonen borte, bare kortvarige inngydelser i 1913 og 15. Han overveide å publisere det som var, men ble rådet til å avvente. Så, mellom 7. og 14. februar 1922 kom ånden tilbake og verket ble avsluttet. Rilke var en forfengelig mann som yndet å mytologisere seg, men faktum er at det tok ham 10 år å skape de 10 elegiene.

[ii] Jeg bygger her på Åsmund Bjørnstads gjendiktning til nynorsk, Aschehoug 2002. Også uten kjennskap til tysk kan man kanskje fornemme den nesten bedøvende vellyd i originalteksten.

Freilich ist es selsam, die Erde nicht mehr zu bewohnen,

kaum erlernte Gebräuche nicht mehr zu üben,

Rosen, und andern eigens versprechenden Dingen

nicht die Bedeutung menschlicher Zukunft zu geben;

das, was man war in unendlich ängstlichen Händen,

nicht mehr zu sein, und selbst den eigenen Namen

wegzulassen, wie ein zerbrochenes Spielzeug.

Seltsam, die Wünsche nicht weiterzuwünschen. Seltsam,

alles, was sich bezog, so lose im Raume

flattern zu sehen. Und das Totsein ist mühsam

und voller Nachholn, dass man allmählich ein wenig

Ewigkeit spürt. –Aber Lebendige machen

alle den Fehler, dass sie zu stark unterscheiden.

Engel (sagt man) wüssten oft nicht, ob sie unter

Lebenden gehn oder Toten. Die ewige Strömung

reisst durch beide Bereiche alle Alter

immer mit sich und übertönt sie in beiden.

[iii] Brev til den polske oversetter, datert 13.11. 1925. For spesielt interesserte og tyskkyndige vedlegges denne, en muslimsk akademiker om Rilke og islam,  Ahmad Gross über den de#1849332

[iv] Så vidt jeg vet er hellighet som sådan nærmest et ikke-tema i religionsvitenskap i dag. I tråd med postmoderne doktriner vektlegges mangfold og atter mangfold. På Rilkes tid derimot var tanken om Det Hellige akademisk respektabel. Et sentralt verk er Rudolf Otto, Das Heilige, 1917. Otto søker å karakterisere den dypeste kjernen i alle religioner, ifølge ham langt dypere enn moralske innslag, forbud og påbud, som kommer senere.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *