Sikker helse

  • Er du muslim?
  • Ja
  • Nei, du er ikke muslim

Konteksten for ordutvekslingen over er en besøkende fra Norge til et land i Midtøsten, som setter seg i en bil og tar på bilbelte. For personen som spør er det et spørsmål om skjebne. Dersom man tror så spiller det ingen rolle hva man gjør for å sikre seg, det er opp til Gud uansett. Og man skal ikke sette seg i veien for den skjebnen. For personen som tar på seg bilbelte handler det om vane og tanken om sikkerhet. Og her krasjer to ganske ulike verdensoppfatninger om tro, valg og oppfatning med hverandre, selv om de to personene som er i dialog eller konfrontasjon – alt ettersom hvordan man oppfatter det – definerer seg under den samme religionen, islam.

Hvem som har rett mellom dem blir selvsagt avgjort på dommens dag, for selv etter et 1400 årig løp har ikke de lærde, filosofene og tenkerne blitt enige. De har faktisk blitt mer uenig med tiden og ført dialog, skittkasting og krig for å løse det og et par andre spørsmål. I litt tilfeldig rekkefølge, selvsagt.  Jeg mener, når selv to såkalte «mainstream muslimer» fra to helt forskjellige land i nåtid har ulike oppfatninger om hva det vil si å være mainstream, hvordan forventer man da at id skal feires på samme dag?

13006564_10156678541490062_768144088625887132_n

I muslim-storsamfunn-krasjtilfeller i Norge, så dras den famøse kjønnsdelte svømmingen fram. Et større problem er at veldig mange barn av eksotisk bakgrunn ikke kan svømme før de begynner på skolen, og mange kan fortsatt ikke svømme når de har forlatt skolen (muslimer er fortsatt eksotiske). Se bare for deg en solrik og knallvarm dag. Muslimen som står på stranden. Som ikke kan svømme. Han må ta et vanskelig valg. Enten så kan han for ente gang bare stå der uten å gjøre noe, noe som vil øke hans mangel på mestringsfølelse – ettersom vennene hans svømmer noen kilometer frem og tilbake – eller så kan ha hoppe uti. Dersom han hopper uti så får han ytterligere valgmuligheter. Han kan enten plaske rundt der hvor det er grunt, området hvor det kryr av toåringer, fireåringer og seksåringer, eller så kan ha ta et stup uti det dype og ukjente og se om han mestrer det når han setter livet sitt på linjen.

For den objektive tilskueren så vil ikke dette ende godt, uansett utfall. Så muslimen vender slukøret tilbake hjem, enda tørrere enn før han ankom stranden. Det er tap av ære, sin egen, hans families, foreldrenes hjemlands og sikkert alle muslimer i verden også, når vi først er inne på det. Verden hadde vært så mye mindre brutal om foreldrene hans bare hadde tatt ham med på babysvømming for herrens mange år siden.

I likhet med Hege Storhaug og Geert Wilders så har jeg også observert ulike folkegrupper og deres atferd. Jeg la merke til at de tyrkiske ungdommene jeg hang med for eksempel på koranskolen spiste rå krydrete yum yum nudler, og de litt eldre begynte å kjederøyke relativt kjapt. De i andre etasje i moskeen var så late at når det var bønnetid, så gadd de ikke å gå ned. De satt heller der oppe og drakk te, mens de snakket om Gud vet hva. Pakistanske menn pleide å gå i noe ballongbukseaktig og hadde en ufin uvane med å klø seg i skrittet. Somaliere sørget alltid for å tydeliggjøre at de var tilstede. Så for eksempel om jeg satt på en benk og snakket i telefonen, så var det ikke uvanlig at en somalier stod foran meg og en bak meg, mens de gaulet til hverandre om noe som helt sikkert var morsomt, bare ikke for meg. Berberne lot som om de var arabere, selv om de spiste couscous. Og araberne, vel de var og er arabere.

Hjemme er det dessverre ikke alltid det er så mye å se opp til på aktivitetsfronten, med unntak av de fem daglige bønnene og innimellom en og annen nasjonal folkedans. Joda, noe finner man alltid, men – og her kommer selvsagt et par fordommer til inn: når man spiser oljete, hovedsakelig kjøttmat, spiser søtsaker med minst ett kilo sukker i, og drikker te minst 10 ganger daglig, mens man sitter og ser på tv-serier fra hjemlandet fra man kommer hjem til man legger seg, så burde ungdommen se til andre som forbilder på aktivitetsfronten.

Imamer får mye tyn om dagen – både rettmessig og urettmessig – så jeg slenger meg på for å krydre det litt til og for å være en del av hylekoret. Det forventes at imamer skal være forbilder for de unge. Vise dem veien. Til å være gode samfunnsborgere. Til å være pliktoppfyllende. Til å være sunne. Til å gå til paradis. Akkurat de første og siste punktene er det noe uenighet om, så forventningene er noe motstridende. Uansett, jeg husker en historie en bekjent av meg fortalte. Han var på en såkalt jaamattur til Fredrikstad. I løpet av turen var det flere, imamene inkludert, som insisterte på å kjøre til svenskegrensen for å utføre en aldri så liten harryhandel. Etter turen var imamene så slitne at de i løpet av kort tid lå på ryggen som noen hvaler på på moskegulvet og snorket. Kan man kalle det ølmage? Jeg mener, hvor mange klarer å se for seg en imam spille Batman, eller for den saks skyld Superman? Ikke akkurat noen resere på mosjons- og aktivitetsfronten.

Så ungdommen som så opp til foreldrene og imamene blir inaktiv, sitter hjemme og blir en kjederøykende fyr som lever ut sitt liv gjennom Playstation. Her blir han verdensmester i å spille fotball og skyte utenomjordiske invaderende monstre. Og på gravsteinen hans kommer det til å stå: «Han hadde så mye potensiale, men Playstation tok ham».

Arshad M. Ali er styremedlem i Minareten

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *