Gud unner oss ikke sykdom og trafikkulykker

Av: Umar Ashraf

Vi kan som oftest skylde på oss selv. Forebyggende holdninger og tiltak er i stor grad fraværende blant etniske minoriteter, dette gjelder både i valg av kosthold og i forhold til sikkerhet. Viktigheten av mosjon, trafikksikkerhet og matvaner underkommuniseres i innvandrermiljøene, fra storsamfunnets side, men også blant innvandrere selv.

umarashraf

Forebygging og trafikksikkerhet.

Orientering rundt viktigheten av trafikksikkerhet er både negativt kulturelt betinget og kraftig underprioritert i innvandringsmiljøene i Norge. Et studie utført av Transportøkonomisk institutt (TØI, 2008) fremhever at innvandrere med norsk førerkort har høyere ulykkesrisiko enn norskfødte med norsk førerkort. Menn født i Midtøsten og Afrika har dobbelt så høy ulykkesrisiko som for menn født i Norge. Også kvinner født i Midtøsten har mer enn dobbelt så høy ulykkesrisiko som norskfødte kvinner. Risikoen for en singelulykke er også større blant ikke-vestlige innvandrere enn for norskfødte. Dette gjelder både kvinner og menn. Menn fra Midtøsten har størst risiko for en singelulykke. Risikoen er 2,7 ganger så høy i denne gruppen som blant norskfødte menn (Nordbakke og Assum 2008).

Rapporten tegner et komplekst bilde av hvorfor innvandrere statistisk har en høyere ulykkesrisiko enn andre deler av befolkningen, og gir grunn til å framsette følgende forklaringer:

  1. a) Kulturelle forklaringer, det vil si kulturelle handlings- og fortolkningsrepertoarer for bilkjøring og navigasjon i trafikk som skriver seg fra oppvekst i et annet land.
  2. b) Interaksjonelle forklaringer, det vil si utfordringer i møtet mellom kjørelærer og elev, som skyldes språklige utfordringer, manglende forståelse for læreprosesser hos elev, forholdet mellom teori og praksis i opplæringsplanen og kommunikasjonsferdigheter hos kjørelærer.
  3. c) Institusjonelle forklaringer, det vil si at den overordnete organiseringen av kjøreopplæringen har en struktur som åpner for juks og irregulære markeder.

NRK har tatt i bruk skjult opptaksutstyr for å dokumentere organisert juks med teoriprøver ved Statens vegvesens trafikkstasjoner i år. Minst tre nettverk opererer i Sør-Norge; et somalisk, et irakisk og et albansk. Noen har vært aktive siden nittitallet. MashaAllah (les:ironi).

  1. d) Strukturelle forklaringer, det vil si sosioøkonomiske skjevheter, og at innvandrere statistisk sett har langt dårligere økonomi enn andre deler av befolkningen. Slike forklaringer virker både direkte og indirekte gjennom (b) og (c).

Noe forskningen ikke viser er manglende bruk av sikkerhetsbelte – noen innvandrergrupper mangler tro på sikkerhetsbelte, de tror ikke på effekten. En del har en fatalistisk måte å se på verden på – «Allah bestemmer allikevel når jeg skal dø».

 

Kosthold, matvaner og mosjon

Antall nordmenn med diabetes type 2 er relativ høy, det kunne Utrop rapportere i 2012. Det er urovekkende at deler av innvandrermiljøene i Norge er spesielt utsatt.

Blant dem med opprinnelse i Sørøst-Asia er forekomsten opp mot 10 ganger så høy som i resten av befolkningen. Mange vet ikke at de har diabetes type 2, og risikerer alvorlige senskader som hjerteinfarkt, hjerneslag, blindhet, amputasjoner og nyreskader. Innvandrerkvinner spesielt, har høyere risiko for å utvikle svangerskapsdiabetes.

Personer med innvandrerbakgrunn har mer type 2-diabetes enn andre nordmenn. Årsakene er en kombinasjon av stadig mindre fysisk aktivitet, mer sukker i kosten og gener som passer dårlig med deres nye livsstil, kosthold som består av fet og usunn mat, i tillegg til tilberedningsmåter som reduserer matens naturlige næringsstoffer.

 

Helse og helsesjekk

Over halvparten av innvandrerkvinner kommer ikke på screening til livmorhalskreft. Tall fra Kreftregisteret viser at over halvparten av kvinner med innvandrerbakgrunn ikke benytter seg av muligheten til å sjekke seg for livmorhalskreft. Forskere og Kreftforeningen mener språkbarriere og kulturforskjeller er grunnen.

– Det kan være kulturelle årsaker, som en vegring for å vise kroppen sin, både til mannlige og kvinnelige fastleger. Det kan også være knyttet til økonomi. Selv om screening ikke koster mye, kan det være mye penger for en innvandrerfamilie. Det kan også være kunnskapsmangel, at de ikke vet at det finnes slike systemer i Norge, sier May-Britt Knobloch, spesialrådgiver i Kreftforeningen, til NRK.

 

I muslimsk kontekst

Vi glemmer oss selv, ikke bare ved å glemme virkeligheten i livet heretter, men også ved å glemme våre plikter her i verden. Dette inkluderer ansvaret over egen kropp. Kunnskap om helse og sykdom er ikke bare for leger og de som er involvert i helsevesenet. Det er vi som vil bli direkte berørt hvis vi ikke er i stand til å opprettholde maskineriet som vi lever i. Hvis vi tetter opp våre arterier med overdreven konsum av salt, sukker, fett og mangel på mosjon, og utvikler diabetes, koronarsykdom eller høyt blodtrykk, kan vi ikke kalle dette Guds vilje. God helse er en gave fra Gud, og sykdom er noen ganger et resultat av våre egne handlinger.

Koranen anbefaler å spise sunt: “O you who believe, eat of the good things which we have provided to you, and thank God if indeed it is He whom you worship.” (Kapittel 5, vers 4). Og selv om mange av oss så høylytt skryter av eget frukt- og grøntinntak ila Ramadan-måneden, vet vi alle sannheten om hvordan fritert mat og store porsjoner varmmat utgjør mesteparten av måltidet i mange muslimske hjem.

 

Norske leger ikke ansett som fagpersoner av sine egne?

Med unntak av Twitter-legen ser vi veldig få etniske minoriteter med bakgrunn fra helsesektoren delta i offentlig helsedebatt. Til tross for at etniske minoriteter er overrepresentert på medisinstudiet. De fleste minoritetslegene har av en eller annen grunn klart å markere seg mer i debatter om radikalisering og ekstremisme, enn i generell medisinfaglig debatt. Gjennom et nylig besøk til en av Oslos moskeer fikk jeg kjennskap til at en muslimsk norsk lege benyttet sin kompetanse til å bistå med vaksinasjoner til de som skulle reise til Umrah og Hajj. Så fin måte på å kombinere sin tro og fagbakgrunn, tenkte jeg.

Det var godt å vite at denne legen blir brukt som en ressurs for innvandrerbefolkningen. Men tilnærmingen forblir som oftest på et veldig praktisk plan, ikke på et informativt. For hvor gode er vi egentlig på å invitere de muslimske legene til å opplyse oss, vår foreldregenerasjon og andre innvandrergrupper om kosthold, helse og mosjon? Hvor flinke er vi som til å invitere norske muslimske leger i den offentlige debatten til å finne logisk enighet mellom medisinfag og tro, til å finne de naturlige koblingene, som eksempler fra profetens (fvmh) liv. Kanskje det i seg selv blir vanskelig-  så si deg gjerne uenig i det sistnevnte, og bare fortell, hvor flinke er vi på invitere minoritetsleger i den offentlige helsedebatten? Hvor ofte tilbyr vi moskeen som en plattform for å snakke om de åpenbare helseproblemene blant innvandrermiljøene? Mange norske muslimske leger har allerede vist sin evne til å sette seg inn i, og delta i tunge debatter (Les: Islam, radikalisering og ekstremisme). Men hvorfor snakker de ikke også om eget fag? Hvorfor uteblir de fra helsedebatten hvor de hører mest hjemme?  Hvor feiler vi? Kjør debatt!

Umar Ashraf er medlem av Minaretens forsamling og Samfunnsdebattant

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *