LEDER 5/16 Minoriteter på flukt

Den 4. juni hadde debatt-initiativet Munathara sin 21 debattsamling i Tunisia, denne gangen med tema minoriteters rettigheter i muslimske lands nasjonale grunnlover. Munathara valgte denne tematikken da denne er særs relevant, men ofte blir forbigått av andre brennende temaer av storpolitisk interesse.

A_church_and_a_mosque_in_Beirut_Lebanon

I januar i år samlet en del tradisjonelle lærde seg i Marrakech for å gi en erklæring på minoriteters rettigheter i muslimske land. Dette var en reaksjon på spesielt IS sin forfølgelse av religiøse minoriteter som blant annet kristne og yezidi i Syria og Irak. Men det var også et forsøk på å adressere de mange hendelser avforfølgelse som ikke ble utført av IS, men  av stater i lovgivning, og på samfunnsnivå gjennom diskriminering.

Erklæringen gikk ut på å gi minoriteter vern for deres liv, eiendom, tro og frihet. Dette med grunnlag i Grunnloven i Medina som anses å være kontrakten Profeten Mohammed initierte da han regjerte over Medina og senere Mekka i årene 622-632. For å sementere erklæringen med velvilje og godord ble det vist til beretninger om sameksistens, toleranse og mangfold.

Noe slikt skulle bare mangle, å tolerere både minoriteter og majoriteter er sunn fornuft, men det ble likevel ansett å være nødvendig.  Hvorfor det?

Ser en på situasjonen i muslimske majoritetsland vil en se tendenser til en offisiell eller uoffisiell diskriminering av minoriteter – både av muslimske og ikke-muslimske minoriteter.

I enkelte land er nedfelt i lov at en ikke kan åpent tilhøre en annen trosretning, og hvis en gjør det så vil det ikke foreligge likhet for loven., Iandre land er det en intoleranse i selve samfunnet, hvor enkelte minoritetsgrupper blir diskriminert eller forfulgt – motivert av både religiøse fortolkninger eller andre maktinteresser. Det er ikke særskilt for muslimske land

En kan se det med forfølgelse og pogromer i ganske mange steder i verden. Disse var mer intense før i tiden, varte i perioder og oppstod oftest når statsmakten var på sitt svakeste, eller når maktpersoner forsøkte å spille folk mot hverandre.

Men at slikt skjedde andre steder i verden før, eller at det forekommer hos ikke-muslimer i dag, er vel ingen unnskyldning for å ignorere, se bort fra, ikke kritisere og dermed la være å løse de problemer minoriteter lider under i muslimske majoritetsland?

Samtidig er det en fremvekst av kritikk mot muslimer, med basis i minoriteters situasjon i muslimske majoritetsland. Denne kritikken prøver å indikere at muslimer iboende sett er intolerante ovenfor annerledestenkende og annerledestroende.

Hvordan stemmer dette overens med muslimers egne holdninger opp mot andre minoriteter? Motsvaret blir  å vise til toleransen krevd i Koranen opp mot jøder og kristne. Men er den toleransen å finne når Ahmadi-retningen ønsker å identifisere seg som muslimer, eller når Bahai-religionen anser seg å være det endelige fullkomne budskapet?

Hvorfor er det slik at enkelte muslimske grupperinger ikke får de rettigheter som de statlig utvalgte, og  at andre religiøse minoriteter skal måtte finne seg i å være andregradsborgere? Er det sannhet i hva islam-kritikerne sier at muslimer vil ved en majoritetsstatus kreve ‘dhimma’ status for minoriteter? Hvorfor er da slikt ikke tilfellet i for eksempel Marokko, Indonesia eller Tunisia? Og hvorfor er slikt tilfellet i Pakistan, Saudi Arabia og Iran?

Moderne antisemittisme kommer i samme kategori som problemstillingen nevnt ovenfor Muslimer er i mange statistikker overrepresenterte i antisemittiske holdninger rundt om i verden, spesielt gjelder dette muslimske majoritetsland, men denne representasjonen er også høy blant muslimer i vestlige ikke-muslimske land. Kan noe slikt kun forklares med at Israel plutselig begynte å eksistere?

Under andre verdenskrig var Marokko og Albania blant  muslimske land som tok imot europeiske jødiske flyktninger. Hovedmoskeen i Paris var sentrum for smugling av jøder ut fra tysk-okkupert Frankrike, forkledd som muslimer. Administrasjonen i moskeen risikerte å bli oppdaget og straffeforfulgt, men de følte en viss plikt, slik som mange følte da de satte livet på spill for å hjelpe andre medmennesker under andre verdenskrig.

Ser en dette til sammenligning mot hva noen jøder i Europa sier i dag, er det store kontraster. Mange jøder opplever at deres religiøse og etniske identitet i seg selv er et skjellsord i skolegården, at synlig visning av kippa eller davidstjernen i enkelte tilfeller gir uhyggelige tilbakemeldinger. Er det virkelig et antisemittisk problem blant muslimer? Spesielt med tanke på den konspirasjonsbefengte renessansen som pågår i muslimske miljøer? Blir det altfor lettvint å forklare moderne antisemittisme blant enkelte muslimer med at en jødisk majoritetsstat ble etablert i Midtøsten?

Og er det grunnlag for å si at noe slikt er iboende muslimsk – at en sann muslim ender opp med å nettopp hate annerledestenkende og troende? Hva kan da forklare fredens ring rundt synagogen?

I England finansierte et lokalt muslimsk miljø oppkjøp av en jødisk synagoge så den ikke ble tvangssolgt. Synagogen blir fortsatt benyttet av jødene i området for sin gudstjeneste. Oger ikke muslimers kamp for halal-mat og jødenes kamp for kosher-mat ganske lik? Og har ikke begge minoriteter funnet en felles styrke i å slå krefter sammen?

Minareten inviterer til debatt om minoriteters rettigheter og antisemittisme for dette kvartalstema (juli-sept). Hva mener du om temaet, og de eventuelle argumenter som ikke er godt nok belyst? Er det noen tanker du synes burde løftes frem? Ønsker du å dele dine tanker med oss sender du ditt bidrag til minareten@minareten.no – og husk, det er høyt under taket på Minareten.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *