Om frityrolje og følelser

Et av mine tidligste minner om ramadan er lukten av varm frityrolje og lyden av skurrete koranresitasjon fra vår gamle, svarte kassettspiller.

Kassetten som spilte kom fra den lille esken kledd i grønn, semsket kunstskinn. Esken rommet over tredve kassetter som hver inneholdt cirka én juz. Kassettsamlingen hadde mamma kjøpt i Damaskus tidlig på nittitallet. Omslagene viste ulike bilder av masjid al-haram, moskéen som inneholder den store, svarte kuben vi kaller kabaen.

800px-Fanous_Ramadan

Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var, men jeg husker de hvite hagestolene av plast som erstattet spisemøbler i vårt kjøkken i Porsgrunn. Siden vi flyttet fra Porsgrunn året jeg fylte seks år, må jeg ha vært yngre enn det der jeg satt og så på mamma brette, fylle og steke samosaer.

Tosomheten i vårt hjem ble over tid erstattet av liv og leven med bror, svigerinne og mange vakre tantebarn. Hver iftar, fastebruddsmåltid, ble en liten fest, en liten sosial begivenhet. Vi brøt fasten med dadler og suppe, stilte oss opp for å be skumringsbønnen i fellesskap og returnerte så til koldtbordet for å spise kjøttretter, linsegryter, samosaer og somalisk falafel dyppet i chili-og tamarindsaus. I bakgrunnen gikk Dagsrevyen eller en arabisk tv-serie, og bakgrunnsteppet ble et utgangspunkt for samtaler rundt bordet. Til slutt ryddet vi av bordet, vasket oss, tok på oss rene klær og reiste til en moské for å møte og hilse på trosfeller, før vi igjen stilte oss til bønn og ba elleve eller tjue-én rak’at i tarawih.

Jeg har ikke hatt en god ramadan, barndommens ramadan, på mange år. En stor del av skylden ligger hos solen som henger over oss fram til ti over halv elleve, før hun legger seg og vi endelig kan puste ut. Med den lange fastetiden kommer også redusert energi og redusert kognitiv funksjon. Jeg orker ikke å lese, hverken religiøse eller sakrale tekster, etter klokken fire. Når vi endelig spiser, nærmere elleve, er jeg så sliten at jeg knapt er tilstede mentalt under samtalen, før jeg stuper i senga for å sove.

Det er ikke populært å innrømme svakhet, men jeg har brutt fasten flere ganger de siste årene. Noen ganger når jeg har vært på jobb og begynt å se dobbelt, eller når hodepinen har blitt så voldsom at jeg har tatt smertestillende og re-hydrert meg selv for å overleve dagen. Under noen fastemåneder har jeg til og med utsatt den rituelle dusjen, ghusl, etter en menstruasjonsperiode. Kun for å få en ekstra dag med vanndrikking og knekkebrødspising.

La yukalifu allahu nafsan ila wus’aha, har jeg da sagt til meg selv. Allah legger ikke en byrde på mennesket som det ikke kan bære. Men når jeg ser meg selv i speilet og revurderer mine valg blir det altfor åpenbart for meg at jeg, stort sett, kunne båret de ekstra dagene hadde jeg hatt litt mer selvdisiplin. Selvdisiplin er åpenbart noe jeg greier å mane frem under eksamensperioden, men på én eller annen måte svikter det helt under ramadan.

I «Disciplining the Soul and Breaking the Two Desires» beskriver den persiske teologen og filosofen Al-Ghazali hva som må til for å oppnå et godt lynne. Han sammenligner det enkelte individet med miniatyrmaleren. Miniatyrmaleren, skriver han, må sitte timevis og påføre perfekte strøk, fylle ut detaljer og finurlig fargelegge sitt verk. Til å begynne med opplever miniatyrmaleren at dette arbeidet er krevende og at det er med stor vanskelighet og anstrengelse at han fullfører sitt arbeid. Over tid derimot, etter mange år i kunstens tjeneste, vil arbeidet falle kunstneren naturlig. Å påføre perfekte strøk, fylle ut detaljer og finurlig fargelegge vil skje ved nærmest automatiske bevegelser med hånden.

Det er krevende å jobbe for å være et godt menneske, i følge Al-Ghazali og det er med stor vanskelighet at vi oppfører oss uselviske, høflige og milde i møte med andre mennesker. Men anstrenger vi oss til å være uselviske, høflige og milde i møte med andre, vil det over tid falle oss naturlig å være gode. Den gode karakteren blir, med trening, uatskillelig fra det som definerer oss som person. Den god karakteren blir like mye en del av oss som våre navn, stemmekarakter og øvrige vaner.

Kanskje er denne tanken overførbar til fastemåneden. Hadde jeg trent på å spise mindre, kanskje fastet noen dager i uken slik profeten Muhammed anbefalte og hatt som vane å trekke meg tilbake og lese Koranen én halvtime hver kveld, ville fastemåneden da kommet som en stor omveltning av hverdagen?

Min mor er således et flott ideal som jeg, i min ungdommelig hovmod, stort sett ignorerer. I løpet av hele året avstår hun fra mat på mandag og torsdager etter profetens tradisjon, når hun endelig spiser er porsjonene moderate og sunne. Før hun legger seg leser hun en hizb eller to, før hun setter seg på sengekanten og teller perlene på rosenkransen. Fastemåneden for henne er kun en forlengelse av en vane hun allerede har etablert i sin hverdag.

Jeg kan analysere situasjonen så klart, jeg kan resonnere litt rundt hvorfor mor er så mye mer vellykket som fastende enn det jeg er, men til syvende sist er jeg mer emosjonell enn rasjonell.

I nevropsykologien er det et skille mellom følelser og emosjoner. Denne forskjellen er best definert av nevrologen Antonio Damasio som hevder at emosjoner er observerbare og målbare endringer i kroppen, mens følelser er den subjektive opplevelsen av disse emosjonene. Damasio refererer til filosofen Baruch de Spinoza som kalte emosjoner kroppstilstander. Det er kroppstilstander eller kroppstilstand i likevekt, homeostase, som står sentralt i Damasios forskning.

Ifølge hans emosjonsteori prosesserer mennesket informasjon først ved at vi blir trigget av en hendelse, en person eller en ting. Nervesignalene som trigges av hendelsen, personen eller tingen, sendes til spesifikke deler av hjernen som er assosiert med den typen hendelse, person eller ting. Det betyr at hjernen har egne postkasser for frykt, glede, sinne og tristhet. Når signalene som ble trigget tidligere havner i én av disse postkassene, igangsetter hjernen en prosess der resten av kroppen blir engasjert. Vi opplever frykt og sinne ved at hjertet banker og pulsen øker, tristhet gjør oss slappe og energiløse, mens lykke gir en brusende og berusende kroppssensasjon.

Følelsen, det at vi bevisst erkjenner at vi er sinte, glade, redde eller triste, oppstår først når denne kroppstilstanden igjen registreres av den delen av hjernen som regulerer bevisstheten vår.

Kanskje jeg har mistet min barndoms ramadan fordi jeg i underbevisstheten sluttet å forbinde fastemåneden med glede og lykke, med selvforbedring og samhold. Når fastemåneden endelig banket på døren, langt raskere enn jeg var beredt på, endret min kroppstilstand seg. I stedet for å være i full vigør, henfalt jeg til frustrasjon og demotivasjon eller tristhet, rett og slett. Kanskje emosjonene min forsterket følelsen av faktisk lavt blodsukker. Så når endelig emosjonen ble registrert i hjernen overordnede kontrollpanel, ble hjernens konklusjon: La yukalifu allahu nafsan ila wus’aha, er jeg sulten får jeg vel spise. Og ikke spørsmålet: Er jeg faktisk sulten nå, eller er jeg bare lei?

 Warsan Ismail er legestudent og skribent, hun skriver på bloggen Bak rosa burkaer og gule mullaskjegg og twitrer under @somalieren.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *