Ramadanbrev 2016: En korrespondanse mellom Kristian Bjørkelo og Didrik Søderlind

Av: Didrik Søderlind og Kristian Bjørkelo

Under fastemåneden i år bestemte to ikkje-muslimer å faste med muslimer. Resultatet ble følgende korrespondanse. Shoaib Sultan bidrar imidlertid først med en liten introduksjon av de fastende ikke-muslimer:

soderlindbjorkelo

Bilde av: Arnfinn Pettersen

Samtalene med Didrik Søderlind er sjeldent lik samtaler med mine andre venner, forespørslene kan være merkelige, men alltid spennende og lærerike. Før vi går videre så er det kanskje på plass med en kort intro til hvordan jeg kjenner disse herremennene.

Jeg satt som sekretær i Islamks Råd Norge i 2004 da jeg ble kontakt av en som jobbet i Human Etisk Forbund. Han ville ha en samtale med meg om et bokprosjekt og utfordre meg til å skrive om statskirken. Vi møttes og snakket litt om prosjektet, jeg ble fascinert av både prosjektet men også mannen bak.

Didrik er nysgjerrig, intelligent, spørrende og genuint interessert i mennesker og hva som beveger dem. Jeg kjenner ingen andre som er så oppriktig interessert i religion, religiøse mennesker og religiøsitet, og på samme tid selv er så totalt ureligiøs. Ikke god misjonsmark med andre ord, men en spennende samtalepartner man risikerer å lære noe av samtalene med. Didrik ble etterhvert en god venn som jeg har hatt stor nytte av å diskutere og tilbringe tid med.

Kristian ble jeg kjent med gjennom hans elektroniske alterego, Mad Mullah Hastur, en blogg han skrev. Vi møttes «på ordentlig» først mange år senere, da han er bergenser på sin hals og insisterer på å bo et annet sted enn hovedstaden.

Problemet med Kristian, eller det fantastiske med ham, er at man aldri er sikker på om han spøker eller er alvorlig. Det vil si at alt av spøk har en alvorlig undertone, og selv når vi diskuterer alvorlige tema er spøk og latter aldri langt unna. At han er minst like nerdete som meg på mange ulike temaer gjør at vår bromance bare har blomstret. Under all smil og latter skjuler det seg et skarp intellekt som jeg har satt stor pris på å bli bedre kjent med. Både Didrik og Kristian er blant mine nære venner som jeg setter stor pris på.

Prosjektet disse to satte for seg var å faste en uke, hvor de ville møte ulike muslimer gjennom ramadan. Didrik har gjort det før da han fastet noen dager ifjor, mens det var første gang for Kristian. Det å være muslim og leve som det i Norge er en kompleks problemstilling, og man forstår det ikke gjennom en ukes faste. Nettopp det at de møtte ulike muslimer gjennom uken var et annet spennende grep, og i møte mellom mennesker risikerer man alltids mer kunnskap og større forståelse.

Dette gjelder, om noen ikke skulle ha skjønt det, selvsagt begge veier. Når vi snakker om våre to brødre i fasten, jeg synes dedikasjonen var imponerende, prosjektet spennende og tilnærmingen hvor man ikke bare snakker, men også deltar i religiøse ritualer rett og slett fantastisk. Dette var diapraksis, en videreutvikling av dialogen. Jeg er ofte litt forsiktig på slikt fordi jeg mener at man lett kan virke nedlatende når man deltar i religiøse handlinger hos andre, og unngår det i stor grad selv.

Her ble det imidlertid gjort med stor respekt og åpenhet på en veldig flott måte, og jeg opplevde det som et forsøk på å forstå «den andre» som det bare er å applaudere. Jeg er spent på hvordan ramadanprosjektet blir neste år, og håper vi møtes over et iftar-måltid.

___

Korrespondanse mellom Kristian Bjørkelo og Didrik Søderlind

Kjære Kristian:

Da er det eid og fasten er over. Jeg sitter her med magen full av mat til en forandring, det var deilig å spise frokost, men samtidig med en litt tom følelse. Vi har levd under et jernregime en snau uke, verken smakt vått eller tørt så lenge solen er oppe. Og med norsk sommer blir jo det en prøvelse. Ikke minst for meg, som er et a-menneske og har måttet venne meg til middag etter 22: 30 og en slags frokost før 03:30. Så jeg merker jeg er sliten nå. Kroppen føles slapp, men samtidig er det som om hverdagen oppleves som ny og spennende igjen. Jeg har følt det litt som om jeg har sett livet mitt fra utsiden den siste uka, de fleste rutiner har måttet legges om, og nå er det som om jeg har fått livet mitt tilbake. Det er kanskje en god anledning til å reflektere over hva man gjør med det livet man har.

Som du vet prøvde jeg meg med faste i fjor også, men da var jeg alene, ba ikke og hadde knapt kontakt med muslimer. Det gjorde at det hele føltes litt meningsløst. I stedet for å bringe meg nærmere andre mennesker, ble jeg bare en særing som sa nei til lunsj eller øl med venner. Årets opplegg med bønn og iftar (fastebruddsmåltid) med muslimer hver kveld gjorde at prosjektet føltes mer meningsfylt. Ikke minst fordi jeg gjorde det samme med deg, og hadde noen å snakke med og støtte meg på.

Jeg er usikker på hvilke åndelige ting jeg ville ha ut av ramadan i år. Som mer og mer overbevist ateist føles den leken jeg alltid har lekt når jeg prøver religiøse praksiser, «kanskje jeg møter Gud?» mer og mer meningsløs. Samtidig er det alltid dypt meningsfullt for meg å utforske åndslivet til andre mennesker. Vel er jeg ateist men jeg er først og fremst humanist. Navnet på livssynet mitt kommer opprinnelig fra pedagogikken, og betegner fag som studerer mennesker. Så for meg er en del av det å være humanist å være interessert i å lære mer om mine medmennesker, hvordan de lever – som del av det – hvordan de tror og tilber.

Dessuten er religionsvitenskapen en av mine lidenskaper. Og du kan lese om religion til øyet blir stort og vått (noe mine bokhyller nok bærer bud om…) men ingenting slår det å oppleve det i praksis. En ting er å lese om rituell renselse, noe ganske annet er å kjenne vannet mot huden på føttene og i nesa. Og en ting er å se muslimer som bøyer seg for Gud sammen, noe helt annet er å være en del av geleddet som sammen utfører de bevegelsene muslimer har gjort i snart halvannet årtusen.

Jeg har en del tanker og følelser jeg må bearbeide de neste dagene. Kanskje vi kan bearbeide dem på denne måten? Hvordan har du opplevd dette? Hva har vært best og verst?

Din venn (og nesten-bror i islam)

Didrik

__

Gode Didrik!

Salaam alaikum og eid mubarak, må eg vel seie. Dette har vore ei interessant veke, og som deg sitt eg og prøver å fordøye det eg har opplevd både sosialt, kroppsleg og andeleg. Kroppen min trenger å tilvenne seg ein vanleg døgnrytme att, og, for ikkje å snakke om det å ha mat i magen. Eg er heldigvis ikkje noko a-menneske, men det har absolutt vore ei påkjenning, men eg likar å tru at den har vore av det gode. Eg har fått testa mine grenser. Eg veit at eg kan gå 20 timar utan å ete eller drikke og framleis fungere nokonlunde. Eg var overraska at eg klarte å konsentrere meg om å lese enkle tekstar. Det hjalp å sove mykje ut på dagen og halde meg i mental aktivitet, at eg vart slapp var det lite å gjere med.

Eg hadde ikkje dei store åndelege forventingane for å vere ærleg. Eg har i utgangspunktet eit respektfullt, om ikkje kjærleg forhold til islamsk religion og praksis. Om eg ikkje heilt har klart å innfinne meg med teologien i islam (eller andre store religionar) så har eg derimot mykje til overs for kjernen i religionen slik eg har opplevd den tidlegare. Særleg i sufi islam. Kjærleik og brorskap, og ei indre strid for å verte eit betre menneske, er ting vi alle sett pris på, og som islam for mange muslimar representerar. Det er kanskje difor eg i utgangspunktet var så begeistra for å kunne vitje ahmadiyyamoskeen i Oslo under denne Ramadan då dei ofte vektlegg desse aspekta med sitt motto om “Kjærleik for alle, hat for ingen”. Likevel var altså ikkje dei åndelege forventingane så store. Det er med åndelege opplevingar som med forelskinga og at du kjem når du ikkje leitar etter den, sjølv om du kan provosere den fram med rette omgjevnadar, ritualar og situasjonar. Fasting er eit klassisk grep for å framdrive slike opplevingar, ein reduserar jo ein del intellektuelle forsvarsmekanismer. Kombinert med ganske intens fellesbøn så ligg forholda absolutt til rette for det, men eg venta det ikkje. Og ville ikkje leggje noko press på meg for det.

Gud trur eg nok eg ikkje har i meg til å finne i dette livet, sjølv om eg kan oppleve glimt av det guddomlege og “numinøse” undervegs på reisen.

Det eg derimot ville ha ut av dette var to ting – ein test av meg sjølv, og å lære å kjenne islam betre frå innsida. Beggje delar på eit sosialt og kroppsleg plan. Ein ting er å vete om eg klarar å fungere når eg svelt, noko anna er å kombinere dette med mykje sosialisering og treffe nye gruppe menneske og omgås dei kvar kveld. Eg merker slik sosial omgang veldig på kroppen og det er alltid ein fare med meg at eg skal finne på å seie noko feil og fornærme nokon når eg vert sliten. Men eg klarte det, og lærte fleire nye menneske å kjenne. Det er eg takksam for.

Og det er som du seier; det er noko heilt anna å lese om ritualar eller sjå på dei verte utførd, og faktisk utføre dei. Å be i lag med andre, på rad og rekkje, så tett at shaytan (satan) ikkje skal kunne komme i mellom oss for nokon som stort sett trivst med gode avstander til folk var veldig spesielt. Det var nok av høve til å reise seg mellom dei ulike bønene under den timelange bønen (Tarawih) i moskeane vi vitja og sette meg bak for å sjå på. Men eg klarte simpelten ikkje å få meg til å bryte. Eg kunne alltids ta ein bøn (rakat) til. Det var her eg kjende både det sosiale og kroppslege best.

Det sosiale fordi eg ikkje ville bryte med dette fellesskapet i bønen (som elles oppleves som så skremmande for meg), og det kroppslege fordi eg byrja å kjenne på kroppen at den var sliten etter ein lang dag. Eg spøkte gjerne med at bønen gav meg brannsår i panna og øm i underkastingsmuskelen i overarmen, men realiteten er at det var ei fantastisk oppleving å kunne be i lag med andre på dette viset. Ein var ein del av noko større enn oss sjølve, og om det er ein Gud der ute, så var vi kanskje meir synlege for hen når vi var foreint i bønerytmen og la oss ned på kne for hen i lag.

Dette er noko eg aldri kan gløyme. Og truleg noko eg kjem til å gjere att i framtida, om eg er med på fasten eller ikkje.

Det var òg ei flott oppleving å få prate med ulike muslimar om deira gudstru, men eg tenkjer eg må runde av dette svaret snart, så det får vi vende attende til.

Vi er beggje to matglade menneske. Så det å faste 20 timar i døgnet var absolutt tøft. Det aller verste var nok å ikkje kunne drikke. Den nest-siste dagen var eg simpelten satt ut av drift av dehydrering. At eg kom meg ut av døra i det heile opplevast som eit mirakel. Endte opp med å vase rundt på teknisk museum i ørska og spele på spelmaskinene som står på utstilling der.

Mitt spørsmål til deg er om du ville ha fasta att neste år eller året etter, sjølv om du veit at den store gudsopplevinga uteblir? Kva opplevde du som det vanskelegaste undervegs? Var det fastinga eller var det mangelen på ei oppleving av det guddomlege? Og kva overraska deg det mest å oppleve undervegs?

Din ven, og fastebror

Kristian

__

Kjære Kristian,

For meg var også tørsten verst, selv verre enn alle vitsene om “BACON!!!” som automatisk kommer når folk får vite at du skal faste, og som slutter å være morsomme sånn rundt den tiende gangen. Men baconvitsene gjør jo at man får øvd seg i tålmodighet, så der er jo en del av meningen med ramadan på plass allerede!

En annen sak er at man blir kald, samtidig som man bør holde seg unna sola for å ikke bli mer dehydrert enn man allerede er. Og at buksene sklir ned fordi du blir mindre.

Likevel har fasten store kvaliteter synes jeg. En ting er å lære seg å tøyle sultfølelsen og selvmedlidenheten som følger med den (i alle fall for meg). Jeg blir sutrete og sur av sult, men lærte at det går bra. Det er også en fin ting tror jeg når man lever i et samfunn der man er omgitt av mat og snop hele tiden, at man nå og da reprogrammerer de synapsene i hjernen som styrer hva og når du putter noe i munnen. Her tror jeg en av de fremste gevinstene for ateistisk faste ligger.

Så er det kostnadene i regnskapet da. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om manglende konsentrasjonsevne. Min ambisjon var å lese Koranen og skrive disse dagene, men jeg var for sløv til begge deler. Og dette er noe av det som fir meg kanskje er det største argumentet mot å følge ramadan som ateist: Min opplevelse av at det som er ment å gjøre meg til et bedre menneske i stedet gjorde meg til et dårligere menneske. En arbeidstaker som ikke skjøttet arbeidet sitt så godt som jeg burde. Sånt har jeg store problemer med å akseptere hos meg selv.

Samtidig var nettopp det å bli så “fastefjern”, som vår gode nabo kaller det, en del av moroa. Som du vet har jeg minimalt interesse for rusmidler, og interessen er synkende. Jeg har knapt vært full og aldri prøvd noe narkotika. Så for meg er denne opplevelsen noe av det nærmeste jeg kommer en real rustripp. Jeg vet ikke helt om jeg vil si at opplevelsen var bevissthetsutvidende, men jeg vil gjerne titulere meg straight edge-psykonaut.

Det numinøse – det som man kanskje kan kalle gudsopplevelsen dersom man tror på Gud – var det dog ikke mangel på. Jeg er lettrørt, og kommer lett i stemning sammen med andre mennesker. Mine forsøk på å ha religiøse opplevelser alene har alltid strandet, men sammen med andre mennesker, når jeg kan bruke det å gå opp i fellesskapet som en slags transcendens, kan opplevelsene bli ganske sterke.

Interessant nok tenker jeg at det henger sammen med det du snakker om når du påpeker at faste er en måte å frembringe religiøse opplevelser på. Med mitt svake nervesystem er jeg kanskje en født mystiker!

Jeg satte også enorm pris på den sosiale omgangen vi fikk ha. Det føltes som et privilegium å få adgang til arenaer som vanlige nordmenn knapt vet at finnes. Det slutter aldri å forbause meg hvordan sekulære nordmenn gjerne besøker gudshus når de er ute på reise, men det ville knapt falle dem inn å utforske det som ligger i deres egen hjemby.

En fare for en som meg, som gjerne irriterer meg mer over slitsomme nyateister enn over religiøse mennesker (fordi det de sier og gjør slår tilbake på meg) er dessuten utsatt for å romantisere religiøse mennesker. Så det er veldig nyttig for meg å jevnlig påminnes om at religiøse folk ikke er noe klokere, mer moralske eller morsomme enn oss som ikke tror (og selvfølgelig ikke noe dårligere heller).

Maten ja. Maten. Herregud, mann, maten! Jeg har spist noe av det lekreste jeg har satt tennene i noen gang denne uken. Hjemmelaget pakistansk, nordafrikansk og albansk mat har vært nok til å gjøre det hele verdt det, spør du meg. Sulten er selvfølgelig den beste kokk, men å få spise i eksotiske omgivelser setter også en spiss på det hele. Jeg har hatt noen av mine beste matopplevelser i hindutempler og gurdwaraer, og kan nå konstatere at muslimene ikke er dårligere på mat.

Men var det verdt det? Jeg har gått glipp av en del ting jeg setter pris på, som å være ute i sola (risikabelt som nordmann under ramadan som lett blir dehydrert) og å trene og å ha en normal døgnrytme. Samtidig har jeg lært en del om meg selv, om andre mennesker – og kanskje om Gud også?

Så ja, jeg vil si at det hele var verdt det. Jeg gjerne tar en runde til neste år. Hva med deg?

Du berørte såvidt det med forskjellige muslimers gudstro, og der tenkte jeg at du skulle få kaste første stein eller hva som er riktig metafor å bruke. Hva overrasket deg mest? Hva liker du best, og hva sliter du mest med?

Din venn,

Didrik

__

Gode Didrik

Om eg ville gjort det på ny? Eg kan. Det er det eg veit med meg sjølv no, at eg kan. Eg klarte å gjennomføre ein ganske så tøff faste utan å gå på veggane. Eit par dagar var ekstra harde, men det gjekk til sjuande sist greitt. Men om eg kjem til å gjere det att? Eg må nesten gruble på det. Eg må finne ut kva meir eg har å bevise for meg sjølv. Eg må kjenne på kva eg eventuelt mangla den veka som eg vil oppsøkje. Konkrete arbeidsoppgåver som eg må gjennomføre kanskje? Eg følte meg ganske ubrukeleg, slapp og ukonsentrert, så eg strakk meg berre så langt som til å lese og sjå på teiknefilm med deg når vi ikkje var på farta.

Om eg skal gjere det på ny, så vert det sjølvsagt naudsynt å lure deg med på det. Å faste er ikkje noko ein kan gjere åleine som ein framand i muslimsk kultur.

Kva som overraska meg? Eg vart vel mest overraska over meg sjølv. Intellektuelt så kjenner eg godt til teologien og veit den er der, likevel måtte eg avogtil heve eit augebryn når enkeltpersonar eg hadde delt brød med eller prata med ei stund gav uttrykk for sin tru på nokre av dei for meg røyndomsfjerne aspekta av teologien. Altså den delen av den religiøse læra som krever blind tru fordi den handlar om metafysikk, og som mennesket framleis har prøvd å lage eit system av. Dette er aspekter ved alle religionar som gjer at eg vert litt trassig. Det var det som fekk meg til å miste barndomstrua og byrje å søkje svar andre stadar, og det var det som fekk meg til å innsjå at eg av instinkt er ein skeptiker – men agnostisk. Så det var dette som overraska meg, at eg ikkje var førebudd på det eg visste var ein del av islam. Anten det no er førestillingar om etterlivet som eit pyramidespel eller fanatismen ein treng for å tru at ein mann, og berre denne mannen, har hatt den sanne openberinga om korleis vi skal leve våre liv i tusenvis av år.

Og det svarar nok på kva eg sliter mest med av i islam og erffaringane frå fasta. Det eg likar med islam er at den i så stor grad omfamnar kontrasten til dette – pragmatikken. Det er ein langt meir pragmatisk religion enn folk likar å tru. Det finnes alltid eit unntak – som under fasten til dømes, det finnes alltid eit unntak til å faste. Imamen fortalde oss at han hadde blitt oppringt av nokre ungdommar som jobba ute i sola og som sårt trengte vatn. Kunne dei drikke vatn? Det var ikkje opp til han å vurdere. Sjølvsagt kunne dei det om det stod om liv og helse, men dei burde ta det att seinare. Som ein annan ven av oss fortalde, han gjorde aldri slike vurderinger, om han var nøydd å bryte fasten av ein eller annan grunn, så gjorde han det, og tok det att seinare. Ikkje noko fram eller attende. Og slik pragmatikk finn eg att mykje i islam. Islam har potensiale til å vere ein veldig moderne og liberal religion om vi overlet praksisen til slike folk.

Islam har og ein del verkeleg vakre åndelege sider frå bøn til arkitektur. Dei moskeane vi vitja var verkeleg nydelege. Du merker med ein gong at du trer inn i eit gudshus, på same vis som i ei kyrkje eller katedral. Det er noko eiga med desse store opne romma som berre er fyllt med folks bøn og ektefølte tru. Moskear og kyrkjer er kanskje utsmykka ulikt, og moskeanes ofte enkle, non-figurative kunst står i kontrast til kyrkjas glasmaleri og altertavler, men kjensla er mykje den same for meg. Den fyller meg når eg trer over terskelen til det heilage, og eg føler meg ganske så liten. Rommet fyller meg, og eg kan aldri fylle det.

Kombiner det då med den kjensla ein får av fellesbøn, og det er ei fantastisk oppleving. Uavhengig om du kjenner på gud eller ikkje. Noko kjenner du jo på.

Ein del av ramadan som vi ikkje fekk vektlagt godt nok er jo at ein skal gjere gode gjerninger og tenkje gode tankar. Det siste klarte eg noksågodt, men den gode gjerninga var i all hovudsak å støtte kvarandre opp undervegs. Der må vi eventuelt bli flinkare neste gong. Islam er ein sosial religion. Ein fastar i lag, bryt fasten i lag, ein ber i lag, og det er ein religiøs plikt å gje til dei fattige og å gjere gode gjerninger. Særleg under fasten. Dette er noko eg sett stor pris på. Det er ein religion der det å vere eit godt menneske ikkje er tomme ord, men det er ein evig strid, ein jihad og det minner meg mykje om korleis frimurersystema skal gjere oss til veldedige menneske. Noko ein del muslimar nok tar seg nær av å høyre.

Og med det kastar eg gjerne ballen over til deg. Ein ting vi snakka litt om undervegs, og som du nemner i ditt førre brev, er at dette er noko vanlege nordmenn ikkje gjer. Har du nokre tankar om kvifor det har seg slik? Er det fordi islam berre er trygt når det er ekostifisert? Er det eit uttrykk for orientalisme? Og korleis tenkjer du at det å erfare muslimars trusliv i Noreg vil endre dei samtalene vi har om religion, kultur og integrering?

Din ven,

Kristian

__

Kjære Kristian:

Faste er tøft ja, men jeg lurer på om vi ironisk nok fastet for kort. Flere ramadan-veteraner har fortalt meg at det er nettopp den første uka som er verst, og at man blir vant etter hvert som fastemåneden skrider frem. Etter hvert blir det visst sånn at man er lei seg når det er over. Og den kan jeg egentlig tro på – jeg merket et stikk av vemod da jeg kunne spise lunsj igjen. Det var som om noe som gjorde hverdagen litt magisk, litt eksotisk hadde forsvunnet.

Men tanken på en hel måned sitter langt inne. Jeg tror i noe fall det er vanskelig å forene med et samliv med en som ikke faster, og min bedre halvdel lider allerede nok under mine rare påfunn.

Jeg tror ikke det skyldes orientalisme eller andre lumre motiver at nordmenn heller besøker moskeer når de er i utlandet. En ting er at man har bedre tid når man er på ferie, så man går mer i gallerier og museer og sånt. Noe annet er at moskeer gjerne er mer fancy i Tyrkia eller Marokko. Selv de fineste moskeene her i landet er jo nye bygninger, og ellers er Norge et sted der de store verdensreligionene gjerne frister en tilværelse i gamle kontorbygg og lignende ikke-steder. Sånt interesserer meg, siden man gjerne får en spennende samspill mellom det hellige og det profane i slike bygg, men det er kanskje ikke alles glass med nordafrikansk mynteté.

Religion kan være fremmed, ja likefrem skremmende. Jeg kjenner meg veldig igjen i hva du sier om litt sjokkerende møter med islamsk teologi. Religion (og tilhørende kultur og mentalitet) er for meg det ultimate argumentet mot barndomstrua på at “meget er forskjellig, men det er utenpå”. Forskjellene i hudpigmentering og klesdrakt er ingenting i forhold til hva som sitter inni. Her ligger noe av utfordringen i å forholde seg til annerledeshet: Når du først tror at du har fått satt på plass folk som ganske like som deg selv, sier de noe som like godt kunne vært sagt av en marsboer.

Så for å gå rett på spørsmålet du avrunder med: Hva vil det å bli bedre kjent med muslimers trosliv ha for samtalen rundt islam?

En av de lateste antagelsene om islam er at når vi bare blir bedre kjent med religionen fordamper fordommene og så blir alt fryd og gammen og kumbaya. Denne antagelsen ignorerer det faktum at det er sider ved islam som er egnet til å skremme den jevne, sekulære nordmenn (og ganske mange av de religiøse!) på flatmark. Så det å si at islamkritikere er kunnskapsløse er meningsløst, siden de gjerne er godt kjent med disse sidene ved islam (problemet er jo heller at de stirrer seg blinde på disse, og går glipp av alle nyanser – samt det større bildet).

Sånn som jeg forestiller meg det så er det slik at når man blir bedre kjent med islam lærer man både om det som er bra (som du på nydelig vis gjør rede for) og det som – kremt – er mindre heldig. Det er i og for seg bra, for skal vi snakke om islam må vi gjøre det med kunnskap.

Men det viktige er jo å ikke stirre seg blind på religionen. Det er jo ikke den som skal integreres. Det er, som alltid, menneskene som må stå i første rekke: Alle de enkeltindividene som til sammen utgjør det vi kan kalle den muslimske kulturkretsen, sivilisasjonen eller hva vi skal kalle den.

Et problem for en religionsnerd som meg er at jeg kan se hele verden gjennom religions-prismet og lett se folk bare som representanter for en religion. Det er vel det gamle ordtaket om at når man har en hammer, ser alt ut som spiker. Da kan jeg gå i samme fella både multikulti-folket og rasistene går i: Å først og fremst se mennesker som deler av et (essensialistisk definert) fellesskap, i stedet for som enkeltindivider med et lappeteppe av identiteter. Muslimer er kanskje muslimer, men de er også hjelpepleiere, hedmarkinger, homoer, høyrefolk, homeopater (vi traff jo en!) og en masse ting som ikke begynner med h.

Sånn sett er det viktig å ikke bare prøve å se spennet av muslimske læresetninger og praksiser, men også spennet i måten muslimer forholder seg til disse som enkeltindivider. Og som humanist synes jeg det er ekstra viktig å få øye på dem som ikke forholder seg til læresetninger eller praksiser i det hele tatt, slik jeg har det med kristendommen (selv om jeg selvfølgelig er prefet av den jeg og, slik alle i vår kulturkrets er).

Men det er jo lett å ha de beste forsetter som enkeltperson. Spørsmålet er hvordan dette skal fungere på samfunnsnivå. Nå er det et par hundre tusen muslimer her i landet, og tallet synker ikke akkurat.

Du og jeg tenker litt forskjellig rundt dette med flerkultur og integrering og sånn. Jeg er mer pessimisten, du er på den optimistiske siden (selv om vi kanskje tar litt roller når vi diskuterer dette, siden vi begge setter pris på diskusjonen for diskusjonens egen skyld). Så nå spiller jeg ballen, eller kanskje rettere sagt den famøse elefanten i rommet over til deg: Hvordan skal dette gå? Blir det “Barn av regnbuen” eller “Total War”?

Din venn,

Didrik

__

Gode Didrik!

Eg trur du treff spikeren på hovudet med kor veldig ulike vi menneske kan vere på innsida. Det er noko vi ofte ignorerar. Vi menneske har ulike livssyn, filosofiar og politiske ideologiar som former oss på eit grunnleggjande vis. Når eg snakkar med nokon som er heilt ulik meg politisk må eg anstrenge meg for å leggje ikkje berre mine fordommar til side, men mitt instinkt som skriker at denne personen anten kødder med meg, er totalt idiot eller er gal. Eg vonar andre har det på same vis, og heldigvis klarar eg det som oftast fint. I dei fleste tilfeller klarar eg å flytte meg over i motpartens sko.

Der eg trur det der vert vanskeleg er når motparten tilhøyrer ei stigmatisert gruppe, som muslimar eller innvandrarar for den saks skuld. Det vert så mykje lettare å avfeie nokon som ser annleis ut som heilt ulik deg sjølv og “feil”, enn nokon som ser ut som ditt eiga spegelbilete. Difor er det kanskje desto viktigare å oppsøkje dei som er synleg annleis òg med eit opent sinn.

Og med det svinger eg innom elefanten du påpeiker. Spørsmålet om integrering. Og som du seier tilhøyrer eg nok ein meir optimistisk fløy kva gjeld innvandring og integrering av nye innbyggjarar. Anten dei er muslimar eller ikkje. Vi har det med å fokusere på islam som om islam og muslimsk praksis er _ein_ ting, men all erfaring og vår beste kunnskap fortel oss jo at dette er feil. Det finnes ikkje ein muslimsk essens, dette er fallgropa til islamofobe og rasistar. Eg meiner det finnes eit klart skille mellom god og nyansert religionskritikk og reinspikka framandfrykt, og at det er viktig å påpeike det når nokon går over den grensa.

Eg har korkje tru på barn av regnbogen eller den totale krig i det store spørsmålet om integrering. Det er absolutt ingen tvil om at vi har fleire utfordringar med integrering av nye innbyggjarar i Noreg, og noko av dette handlar om religion; noko av dette handlar om kultur; noko av det handlar om traumer; noko av det er sosioøkonomisk; og noko handlar om manglande velvilje både frå innvandrarar og den eksisterande befolkinga. Dette er eit komplekst bilete som krever at vi held fleire tankar i hovudet i samstundes, og som krever innsats frå oss alle saman. Vi må anarkjenne ulikskap, og vere tydeleg på kvar grensa går og kva vi meiner er “innanfor” i Noreg. Ta hijabdebatten til dømes; eg har ikkje noko problem med at nokon vel å gå med hijab. Det er eit fritt val. Men ni år gamle jenter er ikkje gamle nok til å ta det valet. Det vil eg aldri verte komfortabel med personleg. Ikkje at dette har vore eit enormt problem heller slik eg har opplevd det.

Eg trur ikkje Noreg vil forbli det same med aukande innvandring og stadig fleire muslimar (og andre minoritetsgrupper). Vi vert tvungen til å endre oss som kultur. Det er uomgjengeleg. Og ingen kultur er nokonsinne statisk. Marshallhjelpa etter andre verdskrig endra oss fundamentalt òg. Andre verdskrig endra oss. Unionen med Sverige endra oss. 22. juli 2011 endra oss. Vi endrar oss heile tida på godt og vondt. Og vi vert endra av islam og av innvandring. Spørsmålet er om vi klarar å la dette vere ei positiv endring. Islam er ikkje eit framandelement i Europa, dette veit både du og eg, og Noreg bør vere i stand til å inkorporere det slik andre europeiske land har gjort i hundrevis av år. Det islam og islamdebatten gjer er å tvinge oss til å ta stilling til det sekulære prosjektet. Kristendommen har lenge vore på vikande front for sekularismen i Noreg, men statskyrkja har framleis ei overraskande sterk stilling i samfunnet. Islamdebatten handlar ikkje berre om einaugd framandfrykt, men om korvidt religiøse argument held mål i eit sekulært samfunn og i kor stor stort rom vi vil tillate at religionen skal ha. For dei som kjem frå samfunn der religionen har vore det berande elementet i kultur og politikk kan dette verte opplevast som truande, samstundes opplevar vi sekulære nordmenn det som truande at dei som kjem grip til sin religiøse identitet som noko dei kan halde fast ved frå gamlelandet.

Det sekulære vert altså utfordra, men eg trur og vonar at det og vert styrka i møtet med nok ein sterk religion i Noreg. Vi må sende tydelege signal om at muslimar kan praktisere sin religion i dette landet, og at dei er velkomne til det. Og vi to har tydelegvis veldig lyst til å delta i denne praksisen i ny og ne. Likevel må vi sende like tydelege signal om at i våre felles møterom, der ulike livssyn vil møtast og der avgjerder vert tatt, må dei sekulære ideala stå støtt og uimotsagt.

Men dette er i all hovudsak meg som tenkjer høgt om noko som vert litt på sida av vårt lille prosjekt. Noko eg tar som eit teikn på at vi nærmar oss slutten. Vil berre skyte inn at eg og kjende på vemodet då vi avslutta fasten. Det var ei kjensle av at det heilage og spesielle forsvann ut av kvardagen og eg spurde meg sjølv då eg vakna neste dag – kva no? Kva skal eg i dag? Heldigvis lurte du meg til å stikke ned til NRK for å jabbe om noko heilt anna. Så då vart det problemet utsatt. Eit siste opent spørsmål, som i eit jobbintervju: Er det noko du føler du ikkje har fått sagt om fasteopplevinga? Om moskebesøka? Om bønen? Om møtet med norske muslimar?

Din ven

Kristian

___

Kjære Kristian:

Det er kanskje på side å sette sluttpunkt her. Ikke minst fordi samtalen har beveget seg fra det jeg synes er mest interessant, nemlig religion og livssyn og over til noe jeg blir mer og mer lei av: Integreringsdebatten. Samtidig er det en av dagens viktigste debatter, så vi må jo ta den.

Vi blir nødt til å endre oss som kultur, skriver du. Jeg stritter instinktivt mot. Jeg liker ikke tanken på at jeg som nordmann må endre meg bare fordi det kommer noen innvandrere til landet mitt.

Min motvilje er til dels prinsipiell. Jeg liker å leve i det Norge vi har, et land der hva vi tror på spiller en minimal rolle i samfunnslivet. Det tror jeg er til beste for oss alle, og jeg er redd for at  de tingene vi gjør for å legge til rette for for eksempel muslimske innvandrere kan føre til at storsamfunnet blir mer preget av religion. For religion kan nemlig føre til segregasjon. Er det virkelig helt uproblematisk at det serves halalmat i kantina på Blindern? Mat som er tilpasset bare en bestemt religiøs gruppe? Multikulturalismen kan bli det forskeren Fredrik Stjernfelt så treffende kaller “Adskillelsens politikk”.

Men om jeg skal være helt ærlig handler min motvilje mot endring ikke bare om slike prinsipielle, gjennomtenkte (det føler jeg at jeg kan si fordi andre har gjort tenkningen for meg!) innvendinger. Dette er også noe som rører ved dype følelser i meg. Kanskje skyldes det dynamikken mellom oss to, at vi kanskje overdriver våre synspunkter en smule for å la dem brynes mot hverandre i jakten på en høyere innsikt. Slik at jeg blir faktisk blir mer fremmedskeptisk når jeg diskuterer med deg, for sportens skyld!

Likevel, når jeg hører folk si at vi må forandre oss, hører jeg at kulturen min ikke holder mål. Siden jeg sterkt identifiserer meg med mitt land og min kultur, oppleves det til syvende og sist som en dom over hvem jeg er, som norsk nordmann fra Norge. Og jeg tror ikke noen liker å få høre at noe som er sentralt i hvem de er ikke holder mål. Ironisk nok er jo det noe som gjør at jeg kan sympatisere med muslimer når den strammeste islamkritikken drar i gang.

Samtidig, når jeg stritter imot og kjenner at jeg begynner å nærme meg en sånn “ja men da kan de ikke flytte til et land der folk er muslimer da”-retorikk, føler jeg meg samtidig som en hykler. For på en måte er jeg like hyklersk som de som hyller innvandring og snakker om det fargerike fellesskapet men sender barna på skoler der det nærmeste de kommer innvandrere er koreanske adoptivbarn.

Jeg har jo allerede forandret min måte å være norsk på. Slik blir det fort når man, som jeg, er gift inn i en polsk familie og har prøvd å sette seg litt inn i polsk språk, kultur og historie. Jeg ser allerede på meg selv, mitt land og min kultur med nye øyne.

Når det kommer til islam, så er jo dette med å hekte seg litt på ramadan allerede blitt en ting jeg har gjort to år på rad, og det hadde vært moro å gjenta neste år. Og ikke bare for moro skyld heller – selv om jeg dypest sett er skeptisk til islam, er det sider ved islam jeg finner verdifulle og som allerede har sneket seg inn under huden på meg.

Så når jeg sier at jeg ikke er interessert i å forandre min kultur på grunn av at det kommer muslimer hit, møter jeg meg selv i døra: Islam er allerede en del av mitt Norge, og min måte å være norsk på. Jeg har kanskje islamisert meg selv en smule. Gåsjameg!

Jeg liker din mangefasetterte tilnærming til dette med innvandring og integrering. Man kan jo mene hva man vil om innvandringspolitikken og slikt, men realiteten er at vi i dag har et Norge der folk med forskjellige etniske og religiøse bakgrunner lever tett på hverandre. Slik jeg ser det, har vi grovt fortegnet, to måter vi kan forholde oss til det. Vi kan klage og hisse oss opp, og slik bare risikere å gjøre konfliktene verre. Eller vi kan prøve å gjøre det beste ut av saken.

Jeg tror jeg vet hva jeg foretrekker, og det handler delvis om hvordan jeg har blitt litt polakk.

I Polen har det levd muslimer siden 1300-tallet. De har hatt fulle religiøse rettigheter og var lojale mot den polske staten. Slik kom det til at polske muslimer kjempet med Jan Sobieski mot ottomanerne i slaget ved Wien i 1683. Ja, det slaget som ga navn til Breiviks favorittnettsted Gates of Vienna og som bruker det som symbol på konflikten mellom Europa og den muslimske verden. Så om det er noe historien lærer oss om forholdet mellom Vesten og Østen er det at ting alltid er mer komplekse enn demagogene skal ha det til.

Apropos demagoger, så ga Ramadan-uka meg ikke bare et nytt øye for muslimer som lever her, men også for mitt eget land. Det mangler jo ikke på folk tegner et ganske så dystopisk bilde av et nytt Norge preget av etniske og religiøse motsetninger. Så for meg var en av de skjellsettende opplevelsene ved vår lille fasteuke ikke å bli bedre kjent med islam og muslimer, men med min egen by. Jeg visste jo at det er noe helt annet enn man f.eks ser i svenske forsteder, men at det skulle være så fordømt trivelig å ta bussen gjennom mørkeste Groruddalen sent på fredagskvelden. Det er jo rene idyllen der ute. Jeg føler meg mye mer ubekvem og utrygg på vestkanten i Oslo.

Ikke slik at vi kan fortie problemene som oppstår, noe som har vært med på å prege mitt forhold til islam er at nabolaget rett over elva fra der jeg vokste opp i Fredrikstad plutselig ble et av Europas mest IS-tette strøk. Hele verdens medier valfartet til Lisleby.

Men jeg føler meg overbevist om at for å komme det verste til livs må vi bygge opp under det beste. Og det gjør man ikke ved å male fanden – eller Allah – på veggen.

Jeg kunne ikke vært mer enig i det du sier om de sekulære idealene. Jeg vil ha en sekulær stat, som ikke holder seg med non religion eller forskjellsbehandler livssyn, men også ha et livssynsåpent samfunn. Det skal være lov å være muslim i Norge, for å si det banalt, og samtidig som det er enkelte praksiser som kanskje ikke vil (jeg støtter et nikab-forbud, for eksempel) må vi også stå mot mistenkeliggjøring av mennesker bare fordi de vil følge Muhammeds lære.

Sånn avslutningsvis er vel det eneste gjenværende spørsmålet jeg har til norske muslimer om vi har en avtale om iftar neste år.

Din venn

Didrik

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *