LEDER 1/17 Menneskeverd og medmenneskelighet

Vi etterlater nok en gang et år hvor man har observert meningsløs nedslakting av mennesker verden over. Drapene utføres i forskjellige navn og med forskjellige motiver. Et fellestrekk er å legitimere drapene fordi at det begrunnes med at uskyldige mennesker egentlig ikke er uskyldige, eller at det er en akseptabel ofrelse for en større sak.

Krigen i Irak blir eksempelvis forsvart på tross av de sivile tapene, og den pågående konflikten i landet – prisen man måtte betale for å bli kvitt diktatoren Saddam Hussein. Til tross for at det ikke ble funnet masseødeleggelsesvåpen man mente var under utvikling i landet, blir krigen forsvart i dag. Også er det meninger om at man handlet ut ifra etterretningen man hadde på tidspunktet, og hadde man ikke handlet da, og informasjonen hadde vist seg å stemme, så ville man hatt en verre situasjon.

15941024_10157929570085062_6610074470886726963_n

I flere land er det pågående konflikt, drap og legitimering av disse drapene. Felles for dem er at menneskeliv forklares i en sammenheng hvor fokuset ikke er på de døde, men på saken som forårsaket drapene. Av og til kan det handle om å se det større bildet, om å være innenfor en bestemt religiøs eller etnisk gruppe. I sum handler det om at menneskeliv verdsettes i forhold til disse identitetene mennesker gir verdier til.

Terrorangrep har blitt legitimert med at det er gjengjeldelse for pågående krigføring i muslimske land. Og når sivile blir drept, har gjerne dette blitt bortforklart med at siden befolkningen stemte på disse lederne som driver med krigføringen, så er de drepte ikke uskyldige.

Den samme tankegangen gjelder minoritetsgrupper som hevder å være en del av en religiøs gruppe eller en del av storsamfunnet. Er ikke en oppdeling i «oss» og «dem» i verste forstand kunne resultere i drap av mennesker?

Selv hvor det ikke ender med et katastrofalt resultat som drap, er likevel måten mennesker ser på hverandre interessant i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Almissen muslimer gir som den fjerde pilaren i religionen, under fastemåneden ramadan, gis ofte til muslimer. Og muslimer er mer opptatt av lidelsene i Afghanistan, Irak, Jemen og Syria for eksempel enn lidelsene til mennesker i Nord-Korea eller El Salvador. I Europa dekker vi gjerne alle nyheter som kommer ut fra USA og andre vestlige land, men ikke så mye av det som skjer i land hvor det ikke er like sterke bånd, eller involvering.

Er det slik at mennesker ikke evner å ta innover seg for mye lidelse, eller har en begrenset evne til å føle medmenneskelighet med alle? Eller er vi fortsatt i en prosess hvor vi stadig blir bedre kjent med hverandre og hvor sluttresultatet vil være – i det store og hele – at disse identitetene ikke vil ha like stor betydning som de har i dag?

Vi inviterer leserne til debatt

Og husk: det er høyt under minareten!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *