Monthly Archives: October 2017

Umyndiggjort på grunn av religiøs tilhørighet

Yasir Fawzi (30), Imam

Jeg har skrevet om den påståtte straffen for frafall fra islam ved flere anledninger i nasjonale og lokale aviser og flere nettsteder. Disse innleggene har jeg selvfølgelig delt på diverse forumer på Facebook. Der har innleggene mine som oftest blitt totalt umyndiggjort på grunn av min religiøse bakgrunn.

Jeg setter Koranen over annen islamsk litteratur, og har denne boken som målestokk for å fastslå troverdigheten av Hadith. Hittil har jeg regnet med at andre muslimer også forholder seg til samme prinsipp. Hver gang jeg har debattert dette emnet med dem har jeg alltid begynt med å legge frem bevis fra Koranen for at islam er for full religionsfrihet. I tillegg har jeg også bevist at selv om frafall nevnes flere ganger i Koranen, nevnes det (utrolig nok) ingen straff som menneskene er pålagt å utføre på de frafalne.

«Alle handlinger i islam skal gjøres for å oppnå Guds velbehag»

Jeg har hatt lange diskusjoner med dannede konservative muslimer, som ikke har klart å legge frem et eneste tydelig koranvers som beviser at frafall skal straffes av menneskene. Det jeg heller har blitt servert er noen tafsir (tolkninger) av vers. Andre som har støttet straff for frafall har ment at man heller bør forstå Koranen i lys av Hadith, og dermed indirekte sagt at den ikke skal forstås i lys av andre koranvers. De samme personene argumenterer også at siden alle de obligatoriske bønnene eller Mahdiens komme (endetidshelt) ifølge dem ikke står nevnt i Koranen, må man følge læren i Hadith.

Problemet med dette argumentet er at verken de obligatoriske bønnene eller Mahdiens komme går imot noen koranvers. Det gjør imidlertid straffen for frafall, som går imot alle koranversene som omhandler religionsfrihet. Dessuten reduserer det menneskene til hyklere, når de ikke fritt kan velge hva de vil tro på.

Alle handlinger i islam skal gjøres for å oppnå Guds velbehag. Folk som egentlig har mistet troen på islam, men må forbli muslimer på grunn av frykten for andre mennesker, må i tillegg til en type avgudsdyrkelse, også leve som muslimer for de menneskene de frykter. De vil nok bli belønnet for å ha gjennomgått undertrykkelse, men kan man si at Gud vil belønne dem for deres islamske
handlinger?

Man kan heller ikke se bort ifra at straff for frafall også skremmer potensielle konvertitter vekk fra islam. Selv om man setter Hadith over Koranen tjener det uansett ikke saken til de som kjemper for å straffe de frafalne. Det er nemlig slik at de aller fleste Hadith er i samsvar med Koranen. Med andre ord finnes det flere sikrere Hadith som støtter Koranens lære om frafall enn de som motsier den.

Allikevel har jeg erfart at de som ønsker å holde fast ved det de har vokst opp med, tviholder på visse beretninger fra blant annet kalifen Abu Bakrs tid, som de bruker for å rettferdiggjøre straff for frafall. De såkalte “ridda-krigene” som Abu Bakr kjempet, var ikke fordi folk hadde forlatt islam. Ja, de menneskene hadde forlatt islam. Men bekjempelsen deres skyldtes deres alvorlige forbrytelser, ikke deres frafall fra islam. Det er altså navnet ridda-krigene (frafall-krigene) som er årsaken til misforståelsen blant muslimer i senere tid.

Slike misforståelser har ført til at lignende argumenter også har blitt brukt for å forsvare drap på vantro og folk som erklærer seg selv for profeter. Alle steder der Koranen snakker om å drepe eller krige mot vantro, er det snakk om krigssituasjoner der de vantro selv først hadde tatt opp sverdet for å utslette muslimene. Siden de i tillegg til sine forbrytelser, også bestandig var vantro, har Koranen enkelt og greit omtalt dem som vantro. Samtidig har den også har gjort unntak for de fredelige vantro.

Når det gjelder bekjempelsen av Musailamah Kazzab, så var hans profeterklæring en ubetydelig detalj. Det var på ingen måte årsaken til hans bekjempelse. Ellers hadde han blitt drept på Profetens ﷺ  tid.

Alle som hadde begått såpass alvorlige forbrytelser mot muslimene at de fortjente straff, ble benådet hvis de ble muslimer. Dette var simpelthen fordi hensikten aldri var å straffe folk. Deres kriminelle handlinger ble sett på som gjerninger utført i uvitenhet. Når de nå hadde blitt muslimer, ble de ikke ansett som noen trussel mot muslimene lenger, og Profeten ﷺ tilga dem for deres tidligere forbrytelser, samme hvor grusomme de var. Å misbruke denne nåden, for å så forsvare tvangskonvertering er å snu ting helt på hodet.

Hazrat Mirza Tahir Ahmad holdt en lang tale på urdu i 1986 hvor han tok for seg alle argumentene for og imot straff for frafall i islam. Senere ble talen hans oversatt og gitt ut i bokform med tittelen The Truth About The Alleged Punishment for Apostasy in Islam. Denne boken anbefales på det sterkeste da jeg ikke har kommet over noen mer omfattende bok på dette temaet.

Foto: Torbjørn Witzøe/Fædrelandsvennen

 

 

En legitimert forfølgelse

Shan Mohammed (22), Leder i Minareten

Å kaste seg inn i blasfemidebatten er å be om å bli beskyldt for blasfemi, “religiøs liberalisme” og erklært frafallen. Det er et svært betent tema som aldri kan få nok oppmerksomhet. Forsvarere av blasfemilovene er med på å legitimere forfølgelse av religiøse, etniske og politiske minoriteter. De er i fornektelse om det faktum at lovene faller på sin egen urimelighet både i og utenfor religionens rammer.

«Blasfemilovene bunner i strukturelle samfunnsproblemer, og drives frem av sekteriske skillelinjer»

Frem til 2011 ratifiserte FN en kampanje som skulle beskytte religioner mot hån og latterliggjøring. Lovene fortsetter å eksistere i mange land rundt om i verden, enten i juridisk form eller som normgivende. Islamofobe og/eller antisemittiske miljøer er et gode eksempler på dette.

Blasfemilovene bunner i strukturelle samfunnsproblemer, og drives frem av sekteriske skillelinjer som blir forsterket. De gir utrykk for en selektiv moral og etikk hos majoritetsbefolkningen, hvor andre livssyn blir behandlet som mindre verdt. En åpenbar konsekvens er en sterk begrensing av ytringsfrihet, som også bidrar til at institusjoner og religiøse ledere blir skjermet for legitim og nødvendig kritikk. Hån av minoritetsreligioner blir i stor grad akseptert, imens hån av majoritetsreligionen blir slått ned på uten nåde I land der det er dødsstraff for blasfemi fungerer loven som en oppfordring om å ta loven i egne hender.

I Pakistan, som har dødsstraff for blasfemi, har 52% av blasfemisakene vært registrert mot minoriteter som totalt utgjør 4% av befolkningen. Denne ubalansen i statistikken er tydelig bevis på den massive forfølgelsen av minoriteter blasfemiloven fører til. Hvis man legger denne opplysningen sammen med overnevnte problemer i håndhevelse av loven så vil enhver forstå den massive urettferdigheten denne loven er i seg selv.

Men for mange muslimer er det fortsatt vanskelig å akseptere fordi blasfemiloven blir sett på som en sentral del av religionen. Det finnes et stort konsensus rundt dette ståstedet blant mange anerkjente og respekterte lærde. Denne konsensusen har gjort at selv motstand mot blasfemiloven blir regnet som blasfemi. På bakgrunn av den store konsensusen blir ståstedet nærmest aldri utfordret. Men, ikke overraskende, så finnes det teologisk begrunnelse for at blasfemilovene ikke har noen plass i Islam.

«Det finnes flere vers i koranen som adresserer blasfemi»

Det finnes flere vers i koranen som adresserer blasfemi. Istedenfor å sitere hvert vers referer jeg til vers nummer så får de interesserte selv verifisere med sine foretrukne oversettelser. (Quran 4:140), (Quran 28:55), (Quran 7:199), (Quran 7:199), (Quran 73:10). Det er utallige flere eksempler, og alle gjenspeiler samme budskap om ikkevold og selvbeherskelse. Tolkningen til grunnleggeren av en av lovsskolene i Islam, Imam Abu-Hanifa, er også den at blasfemi ikke kan straffes med døden hverken for muslimer og ikke-muslimer.

Forfølgelse av minoriteter skjer overalt i verden, og forfølgelsen bygger på de samme prinsippene de fleste steder. Da jøder ble forfulgt under Nazi-Tyskland ble de først fremmedgjort, deretter fiendtliggjort og til slutt kriminalisert. Fortsatt den dag i dag er demonisering den viktigste ingrediensen i forfølgelse av minoriteter. Gjennom motstand av sekularisme og vern om religiøse institusjoner opprettholder man strukturene som gjør at religiøse fiendtligheter kan fortsette å eksistere. Og det er nettopp denne motstanden og dette vernet som er blasfemiloven i et nøtteskall. Når det er hverken begrunnelse for disse lovene i religionen, eller utenfor, så er det ingenting som taler for deres eksistens. Og både lovene i seg selv og ideologien de representerer må fordømmes og motarbeides.