En legitimert forfølgelse

Shan Mohammed (22), Leder i Minareten

Å kaste seg inn i blasfemidebatten er å be om å bli beskyldt for blasfemi, “religiøs liberalisme” og erklært frafallen. Det er et svært betent tema som aldri kan få nok oppmerksomhet. Forsvarere av blasfemilovene er med på å legitimere forfølgelse av religiøse, etniske og politiske minoriteter. De er i fornektelse om det faktum at lovene faller på sin egen urimelighet både i og utenfor religionens rammer.

«Blasfemilovene bunner i strukturelle samfunnsproblemer, og drives frem av sekteriske skillelinjer»

Frem til 2011 ratifiserte FN en kampanje som skulle beskytte religioner mot hån og latterliggjøring. Lovene fortsetter å eksistere i mange land rundt om i verden, enten i juridisk form eller som normgivende. Islamofobe og/eller antisemittiske miljøer er et gode eksempler på dette.

Blasfemilovene bunner i strukturelle samfunnsproblemer, og drives frem av sekteriske skillelinjer som blir forsterket. De gir utrykk for en selektiv moral og etikk hos majoritetsbefolkningen, hvor andre livssyn blir behandlet som mindre verdt. En åpenbar konsekvens er en sterk begrensing av ytringsfrihet, som også bidrar til at institusjoner og religiøse ledere blir skjermet for legitim og nødvendig kritikk. Hån av minoritetsreligioner blir i stor grad akseptert, imens hån av majoritetsreligionen blir slått ned på uten nåde I land der det er dødsstraff for blasfemi fungerer loven som en oppfordring om å ta loven i egne hender.

I Pakistan, som har dødsstraff for blasfemi, har 52% av blasfemisakene vært registrert mot minoriteter som totalt utgjør 4% av befolkningen. Denne ubalansen i statistikken er tydelig bevis på den massive forfølgelsen av minoriteter blasfemiloven fører til. Hvis man legger denne opplysningen sammen med overnevnte problemer i håndhevelse av loven så vil enhver forstå den massive urettferdigheten denne loven er i seg selv.

Men for mange muslimer er det fortsatt vanskelig å akseptere fordi blasfemiloven blir sett på som en sentral del av religionen. Det finnes et stort konsensus rundt dette ståstedet blant mange anerkjente og respekterte lærde. Denne konsensusen har gjort at selv motstand mot blasfemiloven blir regnet som blasfemi. På bakgrunn av den store konsensusen blir ståstedet nærmest aldri utfordret. Men, ikke overraskende, så finnes det teologisk begrunnelse for at blasfemilovene ikke har noen plass i Islam.

«Det finnes flere vers i koranen som adresserer blasfemi»

Det finnes flere vers i koranen som adresserer blasfemi. Istedenfor å sitere hvert vers referer jeg til vers nummer så får de interesserte selv verifisere med sine foretrukne oversettelser. (Quran 4:140), (Quran 28:55), (Quran 7:199), (Quran 7:199), (Quran 73:10). Det er utallige flere eksempler, og alle gjenspeiler samme budskap om ikkevold og selvbeherskelse. Tolkningen til grunnleggeren av en av lovsskolene i Islam, Imam Abu-Hanifa, er også den at blasfemi ikke kan straffes med døden hverken for muslimer og ikke-muslimer.

Forfølgelse av minoriteter skjer overalt i verden, og forfølgelsen bygger på de samme prinsippene de fleste steder. Da jøder ble forfulgt under Nazi-Tyskland ble de først fremmedgjort, deretter fiendtliggjort og til slutt kriminalisert. Fortsatt den dag i dag er demonisering den viktigste ingrediensen i forfølgelse av minoriteter. Gjennom motstand av sekularisme og vern om religiøse institusjoner opprettholder man strukturene som gjør at religiøse fiendtligheter kan fortsette å eksistere. Og det er nettopp denne motstanden og dette vernet som er blasfemiloven i et nøtteskall. Når det er hverken begrunnelse for disse lovene i religionen, eller utenfor, så er det ingenting som taler for deres eksistens. Og både lovene i seg selv og ideologien de representerer må fordømmes og motarbeides.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *