Category Archives: 3/17 Islam og apostasi

En legitimert forfølgelse

Shan Mohammed (22), Leder i Minareten

Å kaste seg inn i blasfemidebatten er å be om å bli beskyldt for blasfemi, “religiøs liberalisme” og erklært frafallen. Det er et svært betent tema som aldri kan få nok oppmerksomhet. Forsvarere av blasfemilovene er med på å legitimere forfølgelse av religiøse, etniske og politiske minoriteter. De er i fornektelse om det faktum at lovene faller på sin egen urimelighet både i og utenfor religionens rammer.

«Blasfemilovene bunner i strukturelle samfunnsproblemer, og drives frem av sekteriske skillelinjer»

Frem til 2011 ratifiserte FN en kampanje som skulle beskytte religioner mot hån og latterliggjøring. Lovene fortsetter å eksistere i mange land rundt om i verden, enten i juridisk form eller som normgivende. Islamofobe og/eller antisemittiske miljøer er et gode eksempler på dette.

Blasfemilovene bunner i strukturelle samfunnsproblemer, og drives frem av sekteriske skillelinjer som blir forsterket. De gir utrykk for en selektiv moral og etikk hos majoritetsbefolkningen, hvor andre livssyn blir behandlet som mindre verdt. En åpenbar konsekvens er en sterk begrensing av ytringsfrihet, som også bidrar til at institusjoner og religiøse ledere blir skjermet for legitim og nødvendig kritikk. Hån av minoritetsreligioner blir i stor grad akseptert, imens hån av majoritetsreligionen blir slått ned på uten nåde I land der det er dødsstraff for blasfemi fungerer loven som en oppfordring om å ta loven i egne hender.

I Pakistan, som har dødsstraff for blasfemi, har 52% av blasfemisakene vært registrert mot minoriteter som totalt utgjør 4% av befolkningen. Denne ubalansen i statistikken er tydelig bevis på den massive forfølgelsen av minoriteter blasfemiloven fører til. Hvis man legger denne opplysningen sammen med overnevnte problemer i håndhevelse av loven så vil enhver forstå den massive urettferdigheten denne loven er i seg selv.

Men for mange muslimer er det fortsatt vanskelig å akseptere fordi blasfemiloven blir sett på som en sentral del av religionen. Det finnes et stort konsensus rundt dette ståstedet blant mange anerkjente og respekterte lærde. Denne konsensusen har gjort at selv motstand mot blasfemiloven blir regnet som blasfemi. På bakgrunn av den store konsensusen blir ståstedet nærmest aldri utfordret. Men, ikke overraskende, så finnes det teologisk begrunnelse for at blasfemilovene ikke har noen plass i Islam.

«Det finnes flere vers i koranen som adresserer blasfemi»

Det finnes flere vers i koranen som adresserer blasfemi. Istedenfor å sitere hvert vers referer jeg til vers nummer så får de interesserte selv verifisere med sine foretrukne oversettelser. (Quran 4:140), (Quran 28:55), (Quran 7:199), (Quran 7:199), (Quran 73:10). Det er utallige flere eksempler, og alle gjenspeiler samme budskap om ikkevold og selvbeherskelse. Tolkningen til grunnleggeren av en av lovsskolene i Islam, Imam Abu-Hanifa, er også den at blasfemi ikke kan straffes med døden hverken for muslimer og ikke-muslimer.

Forfølgelse av minoriteter skjer overalt i verden, og forfølgelsen bygger på de samme prinsippene de fleste steder. Da jøder ble forfulgt under Nazi-Tyskland ble de først fremmedgjort, deretter fiendtliggjort og til slutt kriminalisert. Fortsatt den dag i dag er demonisering den viktigste ingrediensen i forfølgelse av minoriteter. Gjennom motstand av sekularisme og vern om religiøse institusjoner opprettholder man strukturene som gjør at religiøse fiendtligheter kan fortsette å eksistere. Og det er nettopp denne motstanden og dette vernet som er blasfemiloven i et nøtteskall. Når det er hverken begrunnelse for disse lovene i religionen, eller utenfor, så er det ingenting som taler for deres eksistens. Og både lovene i seg selv og ideologien de representerer må fordømmes og motarbeides.

 

LEDER 3/17 – Islam og apostasi – Lov eller ikke lov?

En av de mest kontroversielle sidene ved islam-debatten er apostasi og etterfølgende dødsstraff. Det er et allment akseptert prinsipp blant både skriftlærde og koranfortolkere at det er valgfrihet i koranen. Spørsmålet er hva valg- og trosfrihet innebærer og hvilke grenser det har. Valg defineres i norske ordbøker som det å foretrekke noe framfor noe annet og det å ha muligheten til å velge uten tvang kan sies å være frihetsaspektet ved et slikt valg. Flere viser til Surah 109, vers 6 og Surah 2, vers 256 for å understreke at en slik frihet kommer til uttrykk i koranen.

Samtidig ser vi blant den klassiske gruppen av lærde, lovskoler og korantolkere at frafall (det å forlate religionen) innebærer dødsstraff. Denne tosidigheten forvirrer unge muslimer. Hvordan kan det snakkes om Guds ord, og om aksept av Guds budskap uten frihet til å også se bort fra den? En letende sjel som er på søken kan fort finne det som et paradoks. I øyeblikket av overbevisning må en også godta at det er ingen vei tilbake. Internt innenfor muslimske retninger eller lærde er det også store paradokser med stort meningsmangfold. Profeten Muhammeds ord blir trukket frem for å legitimere dødsstraff for de som har forlatt religionen, likevel er det ikke dokumentert at han selv praktiserte en slik straff for de frafalne i sin egen tid. Hva skjer da med koranversene som legger vekt på valgfriheten? Innunder dette er det flere aspekter som er interessante og uten tvil svært paradoksale.

Enkelte vil også spørre seg om hvor friheten er, når mennesker ser på det som sin oppgave å straffe hverandre på vegne av Gud. De fleste muslimer i dag er født inn i troen. Takhøyden for å diskutere kjernesaker innenfor virker for enkelte lavere i dag enn før, da sahaba (Profetens følgesvenner) tok flittig kontakt med hverandre for å” fornye ens tro”. Det er også mulig å finne svært mange diskusjoner med motstridende argumenter i samme gruppe mot datidens Kalifer, uten at de ble betegnet som apostater.

Vi lever i en global verden hvor en ikke kan skjerme seg og sine barn mot ulike ideer, deriblant religionskritikk. Barn og unge i en kritisk fase med identitet og spørsmål rundt dette, stiller seg spørrende til om disse spørsmål kan besvares eller ikke. Utfordringen for foreldregenerasjonen er at de ikke er fullt så oppdaterte på de harde og kritiske debattene. Derfor er det veldig enkelt for en del å si at man ikke bør tenke slik, uten heller å begrunne hvorfor. Uten en fruktbar diskusjon om tematikken, oppstår det både forvirring, og manglende tilfredsstillelse som i enkelte tilfeller kan øke tilbøyelighet for de mer” enkle” svarene som oftest tilbys av miljøer med restriksjoner på tankefrihet. Hvordan kan en forene det å leve i en moderne verden samtidig som en aksepterer at en kan undre, skifte tro, både vekk og til Islam?

Vi i Minareten inviterer til en debatt om Islam og apostasi. Fra august og frem til slutten av september inviterer vi alle til en diskusjon rundt dette kvartalstemaet. Vi setter pris på alle skriftlige bidrag. Send til minareten@minareten.com ellers ta kontakt med oss via vår facebook side. Og husk: Det er høyt under taket på minareten.